Vi sprenger grenser
Opp gjennom årene er det produsert mange offentlige dokumenter om skolen. Bare unntaksvis inngår elever med utviklingshemning i styringsdokumentene. Mens elever flest blir prøvd og testet i overkant mye, deltar elever med utviklingshemning ikke på noen prøver. De er fritatt fra karakter, har unntak fra fagplanen og mangler lærebøker. Mange har fritak fra å lære.
En vesentlig grunn for tilstanden er en utbredt praksis med å gi fritak fra fagplanene. Når fagplanen forsvinner, så forsvinner opplæringsmålene. En står igjen med en individuell opplæringsplan (IP) som kan være et godt planleggingsverktøy hvis en er heldig med elevens pedagogiske oppfølging.
Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen innså at skolegangen for elever med utviklingshemning kunne være temmelig innholdsløs. Nettopp derfor ble programmet "Vi sprenger grenser" lansert i st.meld. 18 (2010-2011): Læring og fellesskap.
Det har tatt tid å få etablert programmet som kom inn i tildelingsbrevet til Utdanningsdirektoratet for 2012. Vi håper kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sikrer at programmet blir veletablert og godt forankret.
Reorganisering av Statped
Nye Statped er i støpeskjeen. Brukerorganisasjonene har vært godt involvert i reorganiseringsprosessen, men lite tyder på at Statpeds ressurser står i forhold til oppgavene som er tillagt Statped og forventningene til det reorganiserte Statped. I takt med den eksplosive økningen i spesialundervisning og en normalskole som gir et opplæringstilbud til en stadig mindre del av elevmassen, kan en forvente økte krav til Statped. De store "nye" elevgruppene innen spesialundervisningsfeltet er knyttet til atferds- og lesevansker. Elever med utviklingshemning har aldri kommet inn som en naturlig del av grunnskolen. Mangelen på organiserte interessebærere i forvaltningen og i de pedagogiske fagmiljøene er en fare for at elver med utviklingshemning også vil bli marginalisert i Statpedsystemet. Kunnskapsministeren bør sikre at Statped følger føringene som ble gitt i kap. 6 av st.meld. 18 (2010-2011) og føringene fra Stortinget i Inst. 50 S (2011-2012). Det er ingen selvfølge at nasjonale politiske målsetninger følges opp.
Skolepolitikk, symbolpolitikk og diskriminering
Skolepolitikken er det politikkområdet som er mest preget av symbolpolitikken. Slik har det vært siden tidenes morgen. Den gang en skulle innføre en folkeskole for alle, hadde en tre skoler og tre skolelover. I tillegg til folkeskolen som skulle være for alle, fikk en abnormskolen for døve, blinde og åndssvake. Skolehjemmene for elever som slet med atferdsproblematikk og psykiske lidelser, eller for dem som kort og godt var sosialt ekskludert og regnet som umoralske. Elever med utviklingshemning har aldri hatt noen sentral plass i norsk skole. Vi er knapt nevnt i noen styringsdokumenter.
Nedleggelsen av spesialskolene i 1992 var heller ingen nedleggelse. Mange spesialskoler fortsatte som før. Noen var eid av staten, de endret navn til kompetansesenter og ble lagt under Statped. Andre ble overtatt av kommunene og fortsatte som før. Men en viss forbedring fant sted. Alt dette er lenge siden nå og utviklingen har gått stikk i strid med statlige målsetninger. I følge bladet Utdanning, er det i dag flere elever ved de kommunale spesialskolene enn før staten vedtok å legge ned spesialskolene. I tillegg har vi hatt en kolossal vekst i spesialundervisningen. Et snaut årskull av grunnskolens elever får nå spesialundervisning alene eller i grupper på fem eller færre elever.
Figur 1: Antallet elever som mottar spesialundervisning alene eller i spesielle grupper på fem eller færre elever.
I mangel på realpolitikk har politikken utviklet en besnærende retorikk. Når en prater om inkludering, så mener en motstand mot spesielle skoler for elever med innvandrerbakgrunn. Snakket om fellesskolen har lite med en skole som er felles for alle, fellesskolen er kun et synonym for motstand mot privatskoler.
Forklaringene til dem som legger til rette for segregering eller de som forsvarer segregeringen er ofte positiv forskjellsbehandling eller vektlegging av foreldres valg. Begge forklaringene skurrer. Rett nok kan en finne en og annen forsker som hevder at segregering kan være positivt både for dem som tas ut av klassefellesskapet og for dem som blir igjen. Men hovedfunnene i pedagogisk forskning går i motsatt retning. Det er en lang tradisjon for å fremstille diskriminering som det motsatte, nemlig positiv forskjellsbehandling. Menneskerettighetsaspektet mer tross alt overordnet pedagogikken. Allerede i I 1954 fastslo USAs høyesterett at segregerte skoler var grunnlovsstridig. Den 17.04.2012 fastslo Likestillings- og diskrimineringsombudet at Bjerke videregående skole drev ulovlig segregering. En tillater ikke segregering etter foreldrenes ønske verken når det gjelder kjønn eller etnisk opphav. Det er uforståelig at det skal være tillatt for andre diskrimineringsgrunnlag.
Det er mange kjente prosesser som medfører at grunnskolen passer til stadig færre elever. En av prosessene er den selvforsterkende og utarmende effekten av det å trekke økonomiske og faglige ressurser ut av normalklassen. Mens lærertettheten har økt kraftig i grunnskolen, er lærertettheten i klassefellsesskapet uendret. Aldri tidligere de siste 38 årene, har normalklassen vært mindre i stand til å ivareta elevmangfoldet enn i dag. Verken utviklingen i dette århundret eller dagens situasjon er spesielt samsvarende med artikkel 24 i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som Norge har forpliktet seg til å følge.
La skolen bli en del av likestillingspolitikken
Skolen er den viktigste produsenten av fremtidens holdninger. Skolen involverer alle landets innbyggere i en eller annen sammenheng. Det er uforståelig at likestillings- og menneskerettighetsperspektivet er såpass fraværende i skoleforvaltningen. Det kan være svært fornuftig å sikre en kobling mellom Kunnskapsdepartementet som har ansvaret for opplæringsloven med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet som har ansvaret for likestillingslovverket.
Jens Petter Gitlesen