Av Jens Petter Gitlesen
Retten til å bo hvor en vil er godt tuftet både i norsk lov og i menneskerettighetene. Retten til å motta tjenester er også hjemlet i lovverket. Men loven er ikke annet enn ord på papir. Enkelte lover gir viktig samfunnsstøtte, det er når loven støttes opp av prosesser og institusjoner rundt lovverket. Gjør en noe straffbart, risikerer en både politi, domstolsbehandling og fengsel. Bryter en byggeforskrifter risikerer en å måtte rive og en kan bøtlegges. Bryter kommunen grunnleggende lovverk overfor mennesker med utviklingshemning, så sparer kommunen utgifter.
Sentralleddet i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) bistår i rundt 400 enkeltsaker per år. I tillegg ytes mye bistand av tillitsvalgte på fylkes- og kommunenivå. NFU bistår de mest ressurssterke, ‒ de som kontakter oss. De som ikke makter å ta den nødvendige telefonen, når vi ikke.
Rådmannen i Trondheim ville flytte mennesker med utviklingshemning. Problemet var at beboerne ofte motsatte seg flytting til omsorgsboliger med «riktig omsorgsnivå». Kommunens løsning var å tilby beboerne husleiekontrakter med tre års varighet. Tidsbegrensede husleiekontrakter er svært utbredt, men Trondheim er blant de få som har beskrevet hvorfor slike kontrakter benyttes.
Alexander kjøpte seg leilighet i Harstad i 2007. Harstad kommune nektet å yte de nødvendige tjenestene. Vedtaket ble påklaget og Fylkesmannen opphevet kommunens vedtak. Resultatet av klagerundene og byråkratimøllen var at Alexander kunne flytte inn i leiligheten sin i 2009. Slaget var ikke over. Kommunen fattet kortsiktige vedtak og la urimelige føringer på tjenestene til Alexander. Assistentene til Alexander fikk f.eks. ikke lov til å passere kommunegrensen. Mor til Alexander ble pålagt en rapporteringsplikt uten like. I sommer ble Alexander fratatt sin assistentordning. Kommunens vedtak ble opphevet av Fylkesmannen, men slikt hjelper lite. Foreldrene til Alexander kan belage seg på mange flere år med kamp.
Ei dame i 60-årene kom hjem til tom leilighet. Kommunen hadde bestemt at hun skulle flytte. Kommunen handlet ulovlig, men før saken var avgjort var den kommunale leiligheten utleid på nytt. Det var til liten hjelp at damen hadde rett, hun var allerede flyttet og andre bodde i leiligheten som hun var tvangsflyttet fra.
Far kjøpte en leilighet til sin sønn. Kommunen ville at gutten skulle bo i et kommunalt bofellesskap. Kommunen sendte bekymringsmelding til det kommunale barnevernet og til det kommunale overformynderiet. En advokat som aldri har truffet gutten ble oppnevnt til hjelpeverge. Advokaten har kommunen som en stor oppdragsgiver og vil neppe risikere sin næringsvirksomhet ved å protestere mot kommunens flytteplaner for gutten.
Slik kan en fortsette å liste opp saker hvor kommunenorge i realiteten tvangsflytter mennesker med utviklingshemning til de nye institusjonene som spretter opp over hele landet, stikk i strid med alle nasjonale politiske målsetninger.
Denne våren har regjeringen fire anledninger til å bidra til at også mennesker med utviklingshemning skal kunne velge hvor og med hvem de vil bo:
- Regjeringen lovet å fremme et forslag om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA), den eneste organiseringen av tjenestetilbudet som gjør det mulig å bo- og leve selvstendig, når kommunen gjør seg tilstrekkelig vanskelig.
- Regjeringen varslet en stortingsmelding om levekårene for mennesker med utviklingshemning.
- FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser gjøres til norsk lov. I konvensjonens artikkel 19 heter det: «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform,» og «at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering».
- Regjeringen har varslet en stortingsmelding om sosial boligbygging. Her kan regjeringen legge føringer for at også mennesker med utviklingshemning skal ha mulighet til å etablere seg i egen bolig, mulighet til å velge hvor og med hvem de vil bo. Regjeringen kan presisere at husleielovens åpning for å gi midlertidige husleiekontrakter ikke skal gjelde for dem som bosetter seg permanent.
Husbanken ble opprettet i 1946. Visjonen innen boligpolitikk er at «alle skal kunne bo godt og trygt». Det har vært en uttalt politikk at flest mulig skal kunne eie egen bolig. Diskrimineringens opphav er gruppetenkning og det å anvende normer for gruppemedlemmene som er forskjellige fra normer som anvendes for andre.
Mennesker med utviklingshemning er i stor grad utsatt for diskriminering. «Samtlige botiltak som har vært etablert kun for en bruker, er nå avviklet», kan en lese i budsjettforslaget fra rådmannen i Trondheim for 2011. Praksisen er diskriminerende. Trondheim kommune har neppe som målsetning å ta hjemmene fra alle byens innbyggere.