Opplysningene kommer fra Stavanger Aftenblads intervju med helse- og omsorgsminister Bent Høie, noe som utvilsomt bør regnes som en sikker kilde i denne sammenhengen.
NFU er svært glade for beslutningen og vil arbeide for at Stortinget får et best mulig grunnlag for sin behandling av meldingen.
Stortinget bestemmer
Det er fremkommet kritikk av stortingsmeldingen. Det hevdes at stortingsmeldingen ikke svarer på Stortingets bestilling. Ambisjonene fra reformens dager er blitt kraftig dempet. Stortingsmeldingen forteller lite om tiltak for å stoppe den kommunale institiusjonsbyggingen. Arbeidsmarkedssituasjonen og arbeidsmarkedstiltakene for mennesker med utviklingshemning blir for positivt beskrevet og meldingen inneholder for få tiltak. Slik kan en fortsette og slik skal vi fortsette. Grunnen til at det gir mening å fortsette på en konstruktiv måte, er nettopp det at Stortinget skal behandle meldingen.
En stortingsmelding er ikke slutten på en prosess, men starten. Stortingets behandling ender med en innstilling som forhåpentligvis gir en klar bestilling til Regjeringen. Behandlingsprosessen inneholder høringer og gir mange muligheter for innspill. Gjør vi en god jobb, er det kun på de områdene stortingsflertallet er uenige med oss at vi ikke har mulighet for å nå frem. Til nå har vi erfart lite av slikt.
Mye kan iverksettes raskt
Allerede i utarbeidelsen av stortingets innstilling 54 S (2011–2012) argumenterte NFU for at vi allerede hadde mer enn nok kunnskap til å iverksette handlinger. Dette har ikke endret seg.
Før den rødgrønne regjeringen bestemte seg for å utarbeide en stortingsmelding, var det snakk om mange alternative arbeidsprosesser. En modell var å nedsette et offentlig utvalg som skulle utarbeide grunnlag for to stortingsmeldinger. Den ene skulle være en raskt gjennomført kunnskapsoppsummering på felter hvor det var nok kunnskap til å iverksette tiltak. Den andre skulle dekke felter som krevde mer utredning. Imidlertid kom det et ikke planlagt statsrådskifte og starten på arbeidet med stortingsmeldingen ble dessverre utsatt. NFU har presset på for å få ferdigstilt meldingen. Vi er svært takknemlige for at tidligere statsråd Inga Marte Thorkildsen imøtekom vårt ønske.
På boligfeltet vet vi at institusjonsbyggingen i dag er mer omfattende enn under den siste delen av HVPU-perioden. Vi vet hvorfor forholdene var bedre i reformperioden. Ønsker en kontroll med institusjonsbyggingen, er det bare å børste støvet av tidligere rundskriv, aller helst i form av en forskrift til Husbankloven.
Når det gjelder arbeid, vet vi at personer med utviklingshemning knapt finnes innen det ordinære arbeidsmarkedet og at kampen om tiltaksplassene er kraftig økende i skjermet sektor. Ønsker Stortinget å bedre situasjonen, bør en øke antallet tiltaksplasser både i skjermet og åpen sektor. I tillegg bør en vurdere kvoteringsordninger for dem som er lengst fra det ordinære arbeidsmarkedet.
Rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse ble lovet av regjeringen før den var blitt en regjering. Saken er vurdert og utredet i departementet i snart ti år. Behov for ytterligere utredninger av betydning finnes ikke.
Stavanger Aftenblad har tatt pressens samfunnsansvar på alvor med sitt fokus på Kampentragedien. Mange av tiltakene som er lansert gjennom Aftenbladet for å forhindre lignende og å trekke lærdom av tragediene, er slike som mer eller mindre umiddelbart kan iverksettes. Fungerer de etter hensikten, kan de bli en permanent ordning. Hvis ikke kan de forbedres.
Mye krever mer utredning
Nylig hørte jeg Kripos fortelle om avhør av personer med utviklingshemning. Kripos gjør en god jobb, men det er liten tvil om at utfordringene på kriminalitetsfeltet er flere enn løsningene.
Seksualitet, kjønnsidentitet, holdninger og tjenestetilbudet overfor minoriteter er så godt som ubeskrevne områder.
Hovedgrunnen til at reformen sporet av, var mangler med styringssystemene; Målsetningene er nasjonale, men virkemiddelbruken er overlatt til kommunene og statlige direktorater. Lite er gjort for å sikre at virkemidlene brukes i samsvar med målsetningene og at virkemidlene har effekt. Løsningen på dette problemet er ikke en statlig overtakelse av alt ansvaret på politikkfeltet, men å finne en balanse mellom statlig styring og kontroll på den ene siden, og det kommunale selvstyret og forvaltningsorganenes autonomi på den andre siden. På dette feltet vil en berøre både lovverk, budsjett og pedagogiske innsatser. Mye mer kan nevnes, men det skal vi komme tilbake til.
Grunnen til at vi får anledning til å komme tilbake til forholdene, er at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne har bestemt at Stortinget skal behandle stortingsmeldingen Frihet og likeverd. Det takker vi statsråden for.
Den største utfordringen
Det er ingen statshemmelighet at de fleste sentrale politikerne er lite kjent med utviklingshemning, hva det medfører og hvordan livssituasjonen til mennesker med utviklingshemning og deres pårørende er. En ulempen med demokratiet er valgene.
Helse- og omsorgskomiteen som utarbeidet den enstemmige innstillingen som utløste stortingsmeldingen, var rimelig oppdatert på felte. Nå er nesten alle medlemmene borte fra den komitéen. Det er heller ingen selvfølge at helse- og omsorgskomitéen er den rette for å behandle stortingsmeldingen. Meldingen er langt mer sosialpolitikk enn helse- og omsorgspolitikk og omfatter omsorgstjenester, helsetjenester, skole, kommunene i tillegg til arbeid og sosialpolitikk. Kanskje den beste stortingsbehandlingen vi kan håpe på er at Arbeids- og sosialkomiteen får tildelt stortingsmeldingen og at denne komitéen innhenter uttalelser fra de andre sentrale komitéene?
Uansett hvor mye saken er utredet, er det en stor utfordring å få politisk engasjement rundt en sak som gjelder ca. 0,45% av befolkningen.
Jens Petter Gitlesen