Stortingsrepresentant Ingjerd Schau (H)

Å skyve utviklingshemmede foran seg

Stortingsrepresentant Ingjerd Schau (H) synes ikke å være kjent med ekspertutvalgets- og regjeringens forslag når hun benytter kommunale tjenester overfor mennesker med utviklingshemning som et argument for kommunereformen.

Mange og gode argumenter kan fremføres for en kommunereform. Det beste argumentet for å se på landets kommunestruktur, er at det er veldig lenge siden vi har hatt en større prosess rundt kommunegrensene. Teknologisk utvikling, endringer i bosteds-, regionale arbeidsmarkeder og endringen i de offentlige velferdsoppgavene, tilsier at kommunestrukturen også jevnlig bør vurders og endres.

Stortingsrepresentant Ingjerd Schau (H), trekker politikken overfor mennesker med utviklingshemning inn som et argument for kommunereformen, men hun unnlater å fortelle at mennesker med utviklingshemning er oversett og overkjørt, både av ekspertutvalget og i regjeringens forslag til kommunereform.

For det første er kommunestørrelse et rimelig uvesentlig forhold når det gjelder levekårene for mennesker med utviklingshemning. Folk er mer fornøyd med tjenestene i mindre kommuner enn i store kommuner. Fylkesmannens tilsyn med tjenestene til mennesker med utviklingshemning, viser en negativ korrelasjon mellom antall påviste lovbrudd og kommunestørrelse, uten at det må få noen til å tro at alt er bra i små kommuner. Poenget er heller at tjenestene og organiseringen av tjenestene varierer mellom store og små kommuner, både på godt og på vondt. Små kommuner kan tjene på nærhet og personlige relasjoner, mens store kommuner kan tjene på kompetanse og byråkrati.

For det andre har regjeringen hatt litt for mye hastverk med reformarbeidet. Professor Signy Vabo ble satt til å lede et utredningsarbeid som hun ikke hadde kompetanse til. Hun fikk med seg utvalgsmedlemmer som heller ikke hadde tilstrekkelig kompetanse. Kombinert med tidspress, ble resultatet en utredning som er langt mer til skade enn til gavn for mennesker med utviklingshemning:

  • Utredningen har ingen referanser til nasjonale politiske målsetninger i politikken overfor mennesker med utviklingshemning.
  • Utredningen har ingen referanser til våre internasjonale forpliktelser i politikken overfor mennesker med utviklingshemning.
  • Utredningen har ingen referanser til det sentrale nasjonale lovverket overfor mennesker med utviklingshemning.
  • Utredningen har ingen referanser til levekårsundersøkelser overfor mennesker med utviklingshemning.
  • Utredningen foreslår overføring av varig tilrettelagt arbeid (VTA) til kommunene:
    • Forslaget er diskriminerende i seg selv. Det eneste arbeidsmarkedstiltaket som anvendes overfor mennesker med utviklingshemning, foreslås fjernet som arbeidsmarkedstiltak.
    • I reformdokumentene ble det hevdet at en skulle øke arbeidstilbudet etterhvert. Dette løftet har myndighetene aldri oppfylt. Vabo-utvalgets forslag er ensbetydende med å glemme løftet, en gang for alle.
    • FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som verken er referert av Vabo-utvalget eller av regjeringen, sier at «Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne  har  rett  til  arbeid  på  lik  linje med  andre;  dette  omfatter  muligheten  til  å  tjene til livets opphold ved et arbeid som man selv fritt velger eller påtar seg i et arbeidsmarked  og  arbeidsmiljø  som  er  åpent,  inkluderende og tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne.  Partene  skal  trygge  og fremme virkeliggjøringen av retten til arbeid, også  for  dem  som  får  nedsatt  funksjonsevne mens de er i arbeid, ved å treffe hensiktsmessige tiltak, også i lovs form, ...».
    • Etter reformen var det mange dagaktiviteter med karakter av arbeid i kommunene. Dette er i stor grad et tilbakelagt kapittel. Til dels har kommunene ikke evnet å opprettholde meningsfulle dagtilbud. Til dels har kommunene erfart at mangelfull regulering av dagtilbudet gjør det mulig både å kutte i det og å fjerne tilbudet. En konsekvens av at bofellesskapene er blitt bemannet, er at kommunen har ledige personalressurser i bofellesskapene på dagtid. Kommunene søker også en størst mulig utnyttelse av personellet og samorganiserer bofellesskap og dagtilbud. Det forvaltningsmessige skillet mellom arbeidsmarkedstiltak og bofellesskap er essensielt for å forhindre en ytterlige fremvekst av totalinstitusjonen.
  • Utredningen foreslår overføreing av habiliteringstjenesten til kommunene:
  • Forslaget om å overføre husbankens utlånsmidler til kommunene, forsterker dagens diskriminerende praksis. Mens frihet til selv å velge hvor, hvordan og med hvem en skal bo, er en selvfølge for folk flest, er kommunene opptatt av å plassere mennesker med utviklingshemning inn i bofellsskap, helst store bofellesskap. Kommunene har en tilsvarende motstand mot at mennesker med utviklingshemning etablerer seg i selveide og mer ordinære hjem. Ved å inkludere Husbankens midler i kommunenes rammetilskudd, forsterkes institusjonaliseringsprosessene.
  • Forslaget om å overføre ansvaret for hjelpemidler til kommunene, møter motstand fra en samlet handikapbevegelse.

Kjære Ingjerd Schau (H), det finnes mange gode argumenter for å gjennomgå kommunestrukturen. Når du i Dagbladet benytter tjenestene overfor mennesker med utviklingshemning som argument for regjeringens varslede reform, så bør se på forslagene som er fremsatt. Verken forslagene til ekspertutvalget eller forslagene i stortingsmelding 14, er slike som vil styrke situasjonen til mennesker med utviklingshemning. Forslagene vil bidra til svekkelse av utviklingshemmedes livsvilkår.

Jens Petter Gitlesen

27 mai 2015

Tips noen om siden