Han forstår jo alt vi sier!
– Når tale blir gull og taushet er mest vanlig. Et nyttårsønske!
Av Anita Tymi, tidligere nestleder i NFU
Å snakke og å forstå språk er noe vi lærer nesten uten at det oppdages, vi lever i et språklig miljø og øver oss på å skille lyder og ord og blir daglig flinkere og flinkere, nærmest bare ved å leve, kjempefint. For noen er det ikke sånn. Mange mennesker med utviklingshemming har store språklige funksjonsnedsettelser. En kombinasjon av motoriske vansker, kognitive vansker og hørsel og andre sansetap gjør språkopplæring til noe som i beste fall krevende.
I 2012 ble det vedtatt en ny lovbestemmelse i opplæringsloven om opplæring av elever med behov for ASK. I § 2-16 heter det:
«Elevar som heilt eller delvis manglar funksjonell tale og har behov for alternativ og supplerande kommunikasjon, skal få nytte eigna kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmiddel i opplæringa.
Når ein elev ikkje har eller kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har eleven rett til spesialundervisning etter reglane i kapittel 5. Dette inkluderer nødvendig opplæring i å bruke alternativ og supplerande kommunikasjon.»
Å skille mellom språk og tale er heller ikke noe de fleste gjør, mange uttaler: har han ikke språk, når noen ikke kan snakke. Med den bakgrunnen blir kanskje mange undervurdert i det daglige.
Hva bruker vi språket vårt til? Å snakke, å lytte, å tenke, å skrive, å forstå…. Dersom vi undervurderer språk til bare tale så vil vår forståelse for behov for opplæring bli på et for lavt nivå. Selv om et menneske ikke kan uttale et eneste ord, vil tanken være avhengig av å kunne forstå språk. Dette er lett å forstå, du kan jo bare å tape for munnen, du har jo likevel språket intakt.
For å tilrettelegge for mennesker med språklige funksjonsnedsettelser er det mange hjelpemidler. Man kan for eksempel ha mulighet for opplesing av nettsider, mulighet for å forstørre tekst, man har talemaskiner, syntetisk tale. Det er mulig å lære andre språkuttrykk som alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK): eksempel på dette kan være bliss, norsk med tegnstøtte og pictogram m.m. Felles for alle disse at de blir ikke bedre enn de som tilrettelegger dem og for å bruke dem må vi ha noen å snakke med!
Det betyr at barn og unge må ha er språklig miljø som gjør det mulig for dem å ha noen å snakke med, de må få opplæring i eget språkuttrykk, og det må de rundt dem også ha. Skolen og barnehagen må sørge for å ha noen som kan og som kan lære vekk. Eleven må sikres samtalepartner med kompetanse til å forstå hva den enkelte uttrykker. Det kan ikke være slik at vi er fornøyd med at barnet forstår alt. Ingen av oss ville vært fornøyd med å bare forstå alt, sitte der å ikke kunne fortelle hva vi kan, hva vi vil, hva vi har gjort, dersom noen har vært slemme med oss, eller hva jeg fikk i julegave eller hva jeg ønsker meg til jul.
Det er helt urimelig at elever kan gå tre år (eller kanskje alle år) i skolen uten å få opplæring i annet en enkle ord og ikke ha noen å snakke med og skolen/ skoleeier slipper unne med det. Når man har ei utviklingshemming må man nytte alle de ressursene en har og få hjelp til det. Det er ikke verre å lære ASK enn at mange med utviklingshemming faktisk greier det, da skulle det være mulig både for pedagoger og assistenter.
Noen lærer et tegn i uka, det blir 52 i året, minus ferien. Et vanlig norsk repertoar av ord ligger på ca. 100 000 ord. Det vil ta ca. 80 år før eleven kan 4000 tegn. Litt lenge, spør du meg; noe for få gjør akkurat om dette
Vi venter ennå på at kommunene skal se på dette som sitt ansvar, at pedagoger skal skjønne at de må kunne mer enn eleven, at hele miljøet rundt barnet får opplæring og at folk kan få lov å si det de kan greie, på den måten de greier det og ikke bare må forstå alt!
Noen gang er jo tale gull, godt nytt år!
Jens Petter Gitlesen