Siden 2010 har jeg jobbet med rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Mange har jobbet lenger med saken. Motstand mot rettighetsfesting har aldri vært i Stortinget, men helt andre steder. Den er knyttet til troen på at en rettighetsfesting av BPA vil kunne sprenge alle budsjettrammer.
I 2013 kom den rødgrønne regjeringen med et høringsutkast om rettighetsfesting. Basert på høringsuttalelsene, kommer den blå-blå regjeringen nå med et forbedret forslag til rettighetsfesting, basert på forslaget som var på høring i vår.
Vi skal være svært glade for forslaget om rettighetsfesting. Det kunne ikke kommet så mange dagene før. Selv er jeg både kritisk til og uenig i kostnadsberegningene som ligger til grunn for ordningen, men slikt må en tåle. Politikerne kan vanskelig vedta at fagfolks utredninger er feil. Alternativet til rettighetsfesting av ordningen som foreligger, var ytterliger utredninger mot en ordning som kanskje ville blitt rettighetsfestet en eller annen gang i fremtiden.
Evaluering av ordningen
En svært positivt grep er at regjeringen vil evaluere ordningen med rettighetsfesting. Vi kan betrakte regjeringens forslag som et første skritt. Basert på evalueringen, bør det være aktuelt å utvide ordningen til andre grupper og å redusere restriksjonene på ordningen.
I en slik evaluering bør brukerorganisasjonene være sterkt involvert. BPA vil nemlig kunne medføre ekstrakostnader som ikke er omtalt i lovforslaget. Merkostnadene som er nevnt i lovforslaget er trolig heller ikke de mest aktuelle. Blant mennesker med utviklingshemning med bistandsbehov, er det svært vanlig å bo i bofellesskap hvor tjenestene i stor grad er felles. Samdriftsmodellen er kostnadssparende og såpass utbredt at mange har glemt at tjenestene skal være knyttet til individet og ikke til bofellesskapet. En rettighetsfesting av BPA gjør det mulig å motta individuelle tjenester også i bofellesskap. Merkostnaden skyldes ikke BPA, men er en kostnad med å følge dagens lovverk hvor tjenestene skal knyttes til individet og ikke tildeles kollektivt.
Merkostnad knyttet til BPA i stedet for punktbistand
I lovforslaget fokuseres det mye på punktbistand, et forhold som trolig kommer fra Trondheim kommune. BPA har en timepris som er lavere enn for kommunale tjenester, men har en behov for 10 minutters bistand og assistenten har en tariff-festet minste oppmøtet tid på to timer, er det klart at 10 minutter med kommunale tjenester er langt rimeligere enn to timer med BPA. Betraktningene er både absurde og usaklige: Så godt som ingen med behov for 10 minutters bistand etterspør BPA. Noe annet er at flere med et omfattende bistandsbehov kun mottar tjenester noen få tidspunkt i døgnet.
Merkostnader til støttekontakt og avlastning
Lovforslaget inkluderer også timer til støttekontakt og avlastning for barn når en skal legge i sammen antallet timer med bistand, noe som fører til at antallet som faller innenfor rettigheten er mye større enn i forslaget som var på høring våren 2013. Imidlertid vil utvidelsen neppe medføre merkostnader.
Støttekontaktordningen er ulovlig rimelig i følge en nylig avsagt høyesterettsdom (sak HR-2013-630A). Når støttekontaktene skal ansettes på ordinære betingelser, vil de kommunale kostnadene knyttet til støttekontak lett kunne bli vel så høye som kostnadene med en ordning basert på BPA.
Avlastning består både av en avlastningsbolig og av tjenestene som ytes der. Få vil trolig velge å ha "avlastning" av barn i sitt eget hjem med en assistent i tillegg. I den grad noen velger en slik løsning, vil løsningen trolig bli langt rimeligere for kommunen enn det bruken av avlastningsboliger er.
Urimelige restriksjoner på avlastning for voksne
Mens timer til avlastning for barn skal dekkes av rettigheten til BPA, kommer avlastning til voksne ikke inn i ordningen. Her er det stor fare for at ordningen forsterker eksisterende urettferdigheter. Voksne med behov for avlastning, er i all hovedsak personer som ikke har et botilbud. Pårørende må i stor grad ta omsorgsoppgavene. Det er få grupper hvor behovet for alternative organiseringer av tjenestetilbudet er større enn for voksne med avlastningsbehov. Gruppen er i tillegg liten og i all hovedsak bestående av mennesker med utviklingshemning som bor sammen med sine foreldre.
Alle foreldre har et omsorgsansvar for sine barn, men svært få har et slikt omsorgsansvar for sine voksne barn. Situasjonen oppstår først og fremst fordi det ikke eksisterer noen rett til bolig. Det er uforståelig at foreldre med de største og mest vedvarende omsorgsoppgavene skal få mindre valgmulighet enn andre.
Frihet til tjenester på tvers av kommunegrensene
Lovforslaget gjør det klart at assistenten kan tas med over kommunegrensene. Denne retten har eksistert lenge, men noen kommuner har gjort seg vanskelige og nektet tjenestemottakere bevegelsesfrihet. Men retten til å bevege seg over kommunegrensene er ikke primært knyttet til BPA, det er en rettighet som alle har. Dessverre er det mange kommuner som misforstår eller ønsker å misforstå oppholdskommuneprinsippet:
Oppholdskommuneprinsippet ble innført for å sikre tjenestemottaker den nødvendige bistanden uavhengig av hvor vedkommende oppholdt seg. Prinsippet hjemler ikke det at hjemkommunen skal slutte å gi tjenester ved kommunegrensen. Forholdet kommer klart frem i Ot.prp. nr. 29 (1990-91) Om lov om sosiale tjenester m.v. Forholdet er også fastslått av Oslo Tingrett i dom av 31.01.2006 (se side 12 og 13) hvor Oslo kommune ble pålagt å betale sosialhjelp til en person som i perioder oppholdt seg i nabokommunene.
Stortinget bør absolutt benytte anledningen til å presisere retten til bevegelsesfrihet for alle som er avhengig av bistand.
Hva BPA omfatter og ikke omfatter
BPA er en omsorgstjeneste og er begrenset av virkeområdet til Helse- og omsorgstjenesteloven. I praksis kan dette by på flere utfordringer.
For barn med utviklingshemning som har BPA, vil assistenten ofte være den som kjenner og forstår barnet best. Det kan være naturlig at assistenten bistår både i skole og barnehage. Stortinget bør presisere at kommunene har en plikt til å koordinere tjenestene på tvers av sektorer og lovverk.
Vi fikk omsorgstjenestene med sosialtjenesteloven i 1991. Tjenestene var ment å sikre at alle skulle kunne ta del i "dagliglivets gjøremål". Men "dagliglivets gjøremål" er et dynamisk begrep med annet innhold i dag enn på 1980-tallet da arbeidet med sosialtjenesteloven pågikk. Det er på høy tid at en får innholdet i "dagliglivets gjøremål" gjennomgås og oppdateres.
En bør også stille spørsmål med om det viktig med avgrensningene i oppgaver. Det er f.eks. vanskelig å se noen aktverdig grunn for å hindre oppgaver som ligger utenfor "dagliglivets gjøremål", hvis de verken medfører merkostnader for kommunen eller ulemper for ansatte.
La BPA være en alternativ organisering av tjenestene
I dag er BPA rimelig udefinert. Noen kommuner har først og fremst vært opptatt av hva BPA ikke skal være. Andre kommuner har BPA-ordninger som først og fremst minner om "outsourced" kommunale tjenester. Det er svært viktig at stortinget legger sterke føringer på hva BPA skal være og at det blir en alternativ måte å organisere tjenestene på. Her bør stortinget skjele til Norsk Standard med sine definisjoner og presiseringer.
Jens Petter Gitlesen