NFU takker nei til referansegruppe
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet skal opprette en referansegruppe til ekspertutvalget som skal foreslå tiltak for å sikre rettighetene til mennesker med utviklingshemning. NFU takket nei til å delta.
I behandlingen av stortingsmelding 45 (2012-2013) «Frihet og likeverd», vedtok stortinget enstemmig å nedsette et bredt sammensatt utvalg som skulle foreslå tiltak for å sikre at de politiske målsetningene på feltet ble realisert.
I høst ble Kaldheimutvalget nedsatt. Utvalget omtales som et ekspertutvalg, selv om utvalget kun har ett medlem med nevneverdig ekspertise. Utvalgslederen er rådmann i Drammen kommune og har gjennom sakspapirer og rådmannsinnstillinger dokumentert at han enten ikke kjenner til de nasjonale målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning eller at han ikke bryr seg om politikkens målsetninger. Ingen har bedre anledning til å legge premissene for den kommunale politiske behandlingen enn rådmannen.
NFU arbeidet hardt for å få nedsatt et offentlig utvalg. I forkant av stortingsmeldingen «Frihet og likeverd», ble det utarbeidet mye og god faglig dokumentasjon og mange faglige vurderinger. Men statskverna renset «Frihet og likeverd» til et politisk korrekt dokument, fritt for tiltak for å forbedre utviklingshemmedes livsvilkår. Fagfolkene bak «Frihet og likeverd» var gjennomgående sterkere og representerte en langt større bredde enn utvalgsmedlemmene i Kaldheimutvalget, men de var ikke sterke nok til at byråkratiene i sektordepartementene trengte å ta hensyn til dem. Byråkratiet er stort sett det samme i dag som for tre år siden. Men kompetansen i byråkratiet er nedbygd vårt felt. I tillegg er andre viktige strukturer fjernet. Statens råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne er nedlagt. Statssekretærutvalget som hadde som oppgave å koordinere politikken overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne er ikke opprettet. Det er liten grunn til å forvente at Kaldheimutvalget vil medføre annet enn overflødig papirproduksjon som generer mer politisk korrekt skuffefull.
Utvalgets mandat er godt, men overflødig. Det er mer enn godt nok å si at politikken overfor mennesker med utviklingshemning skulle være i samsvar med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser, noe politikken også skal være uavhengig av utvalg og mandat.
Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren har ansvaret for vår etterlevelse av konvensjonen, men lite tyder på at statsråd Solveig Horne er nevneverdig kjent med konvensjonens innhold. Gjennom konvensjonens artikkel 4-3, forplikter konvensjonen myndighetene til å «... aktivt trekke inn og rådføre seg inngående med mennesker med nedsatt funksjonsevne, også barn med nedsatt funksjonsevne, gjennom de organisasjoner som representerer dem». NFU er ble ikke trukket inn i prosessen og vi er heller ikke representert i utvalget. Vi er ikke imponert over viljen til å etterleve FN-konvensjonen.
Referansegrupper kan være nyttige på mange måter, ikke minst som et velegnet middel for å parkere brukerinteressene. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet manglende dialog, uvilje mot å involvere NFU og oppnevnelsen av et faglig svakt utvalg, tyder på at referansegruppen først og fremst vil være et middel for quasi-involvering for å gi utvalget et skinn av legitimitet.
NFU har siden 2011 vært i mange og gode dialoger med myndighetene. I slike prosesser er tillit og informasjonsformidling og presentasjon av problemer og løsninger viktige. I fraværet av tillit og dialog, er det viktig for oss å gjøre vår stemme langt kraftigere enn det enveiskommunikasjonen i en referansegruppe tillater.
Les også
Tidligere omtale på NFU sine nettsider:
Jens Petter Gitlesen
18 desember 2014