Omfang
Forfatterne bak rapporten, Jan Tøssebro, Turid Midjo, Veronika Paulsen og Berit Berg, anlegger en bred tilnærming til kartleggingen. Omfanget av antallet foreldre med utviklingshemning eller kognitiv svikt, avhenger av hvordan en definerer begrepene.
Når en snakker om omfanget av utviklingshemning, er det vanlig å ta utgangspunkt i antall administrativt definerte, dvs. drøyt 21.000 personer. Tar en utgangspunkt i personer med generelle lærevansker, så er det vanlig å operere med en IQ grense på 85. Da skal det ut i fra kravet om normalfordelt IQ, være drøyt 900.000 personer med kognitive vansker. Men en kan selvsagt inkludere personer utenfor disse gruppene, f.eks. personer med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. I utgangspunktet er kognitive vansker løseslig definert. Rapporten gir heller ingen eksakt definisjon av kognitive vansker, men bygger på og inkluderer en rekke internasjonale studier med ulike definisjoner av kognitive vansker.
Den store variasjonen mellom ulike anslag som presenteres i rapporten, er delvis et resultat av at ulike definisjoner og at måten en samler inn data på, har stor betydning for antallet som en makter å fange opp.
Selv om anslagene er usikre, regner forfatterne med at snaut 1% av barn som fødes, har foreldre med utviklingshemning, generelle lærevansker eller autismespekterforstyrrelser. Dette skal tilsi i underkant av 600 barn per år.
Utfordringer
Selv om barn av foreldre med utviklingshemning eller kognitive vansker utgjør en stor andel av barnevernets virksomhet, synes det å være lite bevissthet rundt forholdet. I rapporten hevdes det:
«Kognitive vansker hos foreldrene er en form for usynlig funksjonshemming som det har vært lite oppmerksomhet på innen tjenesten. Den faglige og forskningsmessige oppmerksomheten mot fellestrekk i livssituasjon til barn har i særlig grad vært rettet mot psykiske vansker og rusproblemer hos foreldrene (f.eks. NOU 2009: 8). Det er derfor ikke urimelig om barnevernsarbeiderne – i den grad de retter oppmerksomheten mot fellestrekk – først og fremst ser disse mer synlige og tradisjonelle kategoriene.»
Rapporten hevder også at sosionomer og barnevernspedagoger ofte har for liten kunnskap om kognitive funksjonsnedsettelser.
Manglende forkus på kognitive funksjonsnedsettelser i barnevernet forsterkes ved at foreldrene selv ikke ser noen sammenheng mellom egne kognitive vansker og utfordringene i foreldrerollen.
Antydning til løsninger
Rapportens fokus har ikke vært å anbefale løsninger, men noe finner en i rapportens oppsummering. Langt mer kan en lese mellom linjene i rapporten. Noen av rådene som en finner er:
- Barnevernet må være bevisst problemstillingen for å kunne arbeide konstruktivt i saker hvor foreldre har kognitiv svikt
- Gir en råd og veiledning til foreldrene, må en sikre seg at de forstår innholdet
- Behovet for støttetiltak vil oftest være vedvarende og det vil måtte involvere store deler av tiltaksapparatet som skole, barnehage, PPT, avlastning mm.
- Tilpassede foreldreopplæringsprogram
- Vektlegging av tiltak som krever lite oppfølging av foreldrene i ettertid
- Forsøke å involvere naturlige sosiale nettverk som familie, venner ol. som kan bidre i støttefunksjoner
Rapporten og enkort omtale av rapporten finnes på Bufdir sine nettsider.
Jens Petter Gitlesen