Det ligger et grundig planleggingsarbeid bak den gode hverdagen for femteklassingen som har utviklingshemning, epilepsi, astma, allergi og stoffskifteproblemer. Rasmus er i tillegg helt blind.
Planleggingen av hans overgang fra barnehagen ble startet to år før skolestart. Allerede da ble kontakten etablert mellom skolen og Statped Midt-Norge- eller det som tidligere het Tambartun kompetansesenter. Og nå – fem år senere - har ungdomsskolen allerede fått invitasjon til å delta på møtene i den tverrfaglige ansvarsgruppen rundt femteklassingen.
-Vi har tidligere hatt elever med utviklingshemning på skolen – men ingen erfaring med barn som var blinde eller svaksynte, sier rektor Olav Wien i en samtale med Samfunn for alle. - Vi knyttet derfor til oss folk med erfaring og kompetanse både på det å være blinde eller svaksynte generelt og på Rasmus sine behov spesielt. Det gjaldt både med tanke på erfaringene som medarbeiderne i barnehagen og Tambartun allerede hadde gjort når det gjaldt organisering av dagen hans, behovet for bemanning, graden av aktivitetsnivå osv.
Egen kompetanse
Det kanskje viktigste elementet i denne overgangsprosessen var likevel at Rasmus fikk med seg sin førskolelærer med synspedagogikk i fagkretsen fra barnehagen. Meningen var at hun skulle være hos oss det første skoleåret, men det endte til vår store glede med at hun ble i hele tre. Hennes kunnskaper skulle vise seg å bli uvurderlige og bidro i høy grad til at vi fikk bygget opp egen kompetanse på hans behov.
I forbindelse med overgangen fra barnehagen var jeg også opptatt av å finne de rette personene til å ta jobben som den fremtidige klassens kontaktlærer, medlærer, spesiallærer og assistent. En viktig betingelse var både at de måtte se Rasmus sine behov som en spennende utfordring og en flott mulighet til å skaffe seg ny kompetanse. De måtte dessuten være positivt innstilt på å inngå i et utstrakt samarbeid med foreldre, eksterne fagmiljøer og internt i «voksengruppa» rundt Rasmus. I etterkant har det vist seg at ikke minst opplæringen, utdanningen og veiledningen de fortløpende har fått fra fagfolkene på Tambartun har vært uvurderlig.
Wien viser til at den fremtidige kontaktlæreren til Rasmus ble plukket ut allerede et år i forveien.
- Som et ledd i sine forberedelser til å ha ham som elev tok Kari Mortensen studiet «Pedagogisk arbeid med elever som bruker punktskrift» ved NTNU. Dette studiet ble for øvrig finansiert av Namsos kommune. Rasmus og gruppen som han var en del av i barnehagen, kom dessuten jevnlig på besøk i løpet av vårhalvåret før skolestart for å bli kjent med både bygget og de ansatte som han skulle møte her når skolehverdagen begynte.
Det tette samarbeidet med Tambartun helt fra start resulterte blant annet i at hele klassen til Rasmus ble invitert til kompetansesenteret på et todagers opphold. Her fikk klassekameratene prøve ulike hjelpemidler i tillegg til at de fikk forståelsen av hva det vi si å være helt blind. Det ble et opphold som bidro til å sveise elevene tett sammen. I etterkant har barna formidlet denne kunnskapen videre til sine fadderbarn i første klasse. I Statped Midt-Norge blir dette fortsatt betraktet som et pionerprosjekt, sier Wien.
Et nytt tilbygg på skolen ble ferdig året før Rasmus begynte. Det var ikke nødvendig med omfattende fysisk tilrettelegging av skolebygget med tanke på hans behov. Det som ble gjort var å punkt-markere en gangvei fra parkeringsplassen pluss noe tilrettelegging i klasserommet og garderoben.
Skolehverdagen
Rasmus er med på alle klassens og skolens fellesaktiviteter. Han deltar på samlinger, er med på de daglige rutinene i 5A og får all undervisning sammen med sine 17 medelever. Unntaket er når han kjøper frukt i butikken og har bassengtrening en gang i uken som en del av sitt opplæringstilbud. Elleveåringen får dessuten i tillegg tre timer undervisning pr. uke i punktskrift, mobilitetstrening og skoleforberedende aktiviteter. Han har individuell opplæringsplan (IOP), følger til dels et eget opplegg, men får opplæring i norsk, matte, samfunnsfag, naturfag og RLE sammen med de andre. Noen ganger har han gym med klassen – andre ganger er han alene. Han har også engelskundervisning for seg selv når han skal øve på konkreter.
Egen faggruppe
Det er dannet en egen faggruppe rundt 11-åringen som består av hans egen lærer Audun Hodø, assistent Hilde Mørk og kontaktlærer Kari Mortensen. Sammen med hans mor har de fått klassetrinn-opplæring på Tambartun de tre siste årene med tanke på Rasmus’ behov for tilpasset opplæring. Fagfolkene her har dessuten tilpasset, installert og kurset dem i bruken av hjelpemidlene som Rasmus bruker på skolen. Medlærer Audun har i tillegg tatt videreutdanning i mobilitetstrening ved NTNU, finansiert av skolen. Hilde har arbeidet med elever med funksjonsnedsettelser på skolen siden 1995. Hun ble spurt om hun ville være assistent for Rasmus god tid før han begynte i første klasse. Rasmus har også hatt ett opphold på Beitostølen der både mor og medlemmer av faggruppen var med.
Da Rasmus begynte på skolen ble det laget en ordning der klassekameratene vekslet på å være sammen med ham i friminuttene. Ordningen ble avviklet etter kort tid – ettersom det alltid var noen som ville være sammen med ham. De voksne som har inspeksjon har likevel oversikt over hvor han befinner seg på uteområdet.
Rasmus går fortsatt på SFO og skal gjøre det ut barneskolen. Han har med sin egen assistent og trives – til tross for at det ikke lenger er barn der på hans egen alder. 11-åringen bestemmer i stor grad selv hva han skal gjøre der. Som handler om alt fra å gå på tur, bake, dra i svømmehallen eller drive med andre tilrettelagte aktiviteter som modellering og rollespill.
Alle lærer noe av ham
På spørsmål om hva det betyr for skolen å ha en elev med så sammensatte funksjonsnedsettelser som Rasmus, svarer rektor Wien at erfaringene med Rasmus utelukkende er positive. - Han er en glad og nysgjerrig gutt som ser det positive i det meste. Alle her lærer noe av ham. Ettersom hans funksjonsnedsettelser er så tydelige, skjønner medelevene hva det handler om. De ser hvordan de kan hjelpe og gjør det med den største selvfølge.
Wien fremhever også samarbeidet med Rasmus’ mor. - Hun stiller krav – og det liker vi. Det gjør det mye enklere for oss å jobbe mot konkrete mål. Jeg er opptatt av at foreldre skal stille krav til skolen. Vi er profesjonelle som det dermed skal stilles krav til – og ikke minst foreldre med barn med spesielle behov skal og må gjøre det!
Neste overgang
- I hvilken grad har du som rektor selv fulgt med i tilretteleggingen av Rasmus skolehverdag?
- Jeg deltok i ansvarsgruppen før han startet på skolen, bidro til at han skulle få en god overgang fra barnehagen og har fulgt opp siden. Det er jo jobben min!
- Hvilke tanker gjør du deg om Rasmus' neste overgang – til ungdomsskolen om to år?
- Vi har allerede formidlet skriftlig til ungdomsskolen hvordan vi forventer at de konkret følger opp den neste overgangen. Det gjelder både før han starter og etter at han kommer dit som elev. I likhet med overgangen fra barnehagen er jeg spesielt opptatt av hvilke personer som skal være rundt Rasmus på ungdomsskolen. Selv om Audun skal følge med ham over dit, må ungdomsskolen også finne fram til sine riktige medarbeidere og bygge opp deres kompetanse på Rasmus’ behov etter hvert.
Det blir uansett viktig at Rasmus kommer i klasse med elever han går sammen med nå – og heldigvis kan vi påvirke det. Dette er for øvrig noe jeg vet at ungdomsskolen også er opptatt av. Overgangene mellom ulike skoleslag er uansett en utfordring for alle involverte – ikke minst for foreldre. Vi må gjøre alt vi kan for å trygge dem på at det kommer til å gå bra, presiserer Olav Wien.
Alle trives!
-Det beste med tilbudet til Rasmus på Namsos barneskole er at det tas utgangspunkt i hans ressurser når skolehverdagen tilrettelegges. Det sier elleveåringens mor, Tove Mentsen Ness. Hun gleder seg over at sønnen er en helt naturlig del av klasse 5A - på lik linje med de andre elevene. - Ved å tilrettelegge ut fra hva den enkelte har behov for, blir alle behandlet rettferdig. Flotte voksenpersoner som rektor, lærere, assistent pluss klassekamerater og en empatisk, sosial gutt som blir sett, bidrar også masse til at resultatet blir så bra. Resultatet er at alle trives i klassen - uavhengig av funksjonsnedsettelser eller ikke, presiserer Tove Mentsen Ness.
Tekst og foto: Bitten Munthe-Kaas