NFU mener idrettsglede for alle ennå ikke er en realitet for mennesker med utviklingshemming. Vi ber om at lokale aktivitetsmidler også skal gjelde parautøvere over 19 år, at paraidretten finansieres som en fast del av idretten, og at staten tar ansvar for at folk faktisk kommer seg til trening.
Det vises til invitasjon av 17. juni 2026 fra Kultur- og likestillingsdepartementet om innspill til den nye idrettsmeldingen. NFU takker for muligheten til å gi innspill.
Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for full deltakelse og likestilling, og mot diskriminering. NFU skal ivareta interessene til mennesker med utviklingshemming og deres familier overfor sentrale, regionale og lokale myndigheter. NFU har rundt 9 000 medlemmer. Arbeidet vårt gjelder rettighetene til alle i Norge som har en utviklingshemming, enten de er medlemmer eller ikke. Rundt 31 000 personer er registrert med utviklingshemming i helseregistrene, og Helsedirektoratet anslår at det reelle tallet ligger mellom 51 000 og 67 000.
Innspillet vårt svarer særlig på temaområde 1 om idrettens verdi og kjerneoppgaver, temaområde 2 om deltakelse og inkludering temaområde 5 om idrett gjennom livsløpet og temaområde 7 om toppidrett. Det bygger blant annet på erfaringer fra medlemmer som i flere tiår har drevet tilrettelagt idrett i ordinære breddeidrettslag.
NFUs viktigste standpunkter i dette innspillet er:
1. Idrettsglede for alle er ennå ikke en realitet
Departementet skriver at målet er at alle som ønsker det skal kunne delta, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger. NFU deler målet. For mennesker med utviklingshemming er det fortsatt langt unna. Lokallag og medlemmer forteller om personer som aldri har funnet et tilbud. Andre har mistet tilbudet fordi idrettslaget manglet trenere eller penger til å tilrettelegge.
Departementet spør hva som er idrettens kjerneoppgaver. NFU mener at en av dem er å legge til rette for at alle kan delta. For personer med funksjonsnedsettelse er idrettslaget ofte et av få steder der de møter venner med samme interesser. Det gir tilhørighet, og det har betydning for helsa.
Norge har inkorporert FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i menneskerettsloven fra 1. januar 2026. Artikkel 30 nr. 5 pålegger staten å treffe tiltak slik at personer med funksjonsnedsettelse kan delta på lik linje med andre i idretts- og fritidsaktiviteter. Det gjelder deltakelse i ordinær idrett på alle nivåer, og muligheten til å organisere og delta i egne aktiviteter. Forpliktelsen ligger hos staten. Idrettens selvstyre er derfor ikke et argument for at staten kan trekke seg tilbake. Når staten finansierer idretten med spillemidler, følger det med et ansvar for at pengene når alle.
Det offentlige må bidra til at idretten faktisk er i stand til å ta imot innbyggere med funksjonsnedsettelse. Det skjer gjennom økonomiske insentiver og gjennom styring av hvordan midlene brukes.
NFU mener: Meldingen må slå fast at deltakelse for personer med funksjonsnedsettelse er en kjerneoppgave for idretten. Staten må bruke økonomiske insentiver og styring av spillemidlene for å sikre at det skjer, i tråd med CRPD artikkel 30.
2. Veien til idrettsbanen
Departementet spør hva som er de viktigste barrierene for deltakelse i paraidretten. For mange med utviklingshemming starter barrieren før de kommer fram til idrettslaget. De kan ikke kjøre bil selv. Kollektivtilbudet passer ikke, eller de trenger noen med seg på reisen og på treningen. Når kommunen ikke gir assistanse til fritid, blir treningen avhengig av at foreldre stiller opp. Når foreldrene blir eldre, faller aktiviteten bort.
Dette kan ikke idretten løse alene. Det handler om kommunale tjenester som brukerstyrt personlig assistanse (BPA), støttekontakt og fritidskontakt, og om transportordninger. NFU har tidligere bedt om at personer med utviklingshemming får tilstrekkelig med BPA-timer til å delta i fritidsaktiviteter, og om at det utredes om retten til assistanse for å delta i kultur, idrett og frivillighet er godt nok sikret i lov. NFU har også støttet lovfesting av fritidstilbud med krav til tilrettelegging og universell utforming. Ledsagerbevisordningen må gjelde varige tilbud som svømmehaller og treningsanlegg, i tillegg til arrangementer.
Departementet spør hvilken rolle samarbeid mellom idrett, skole, helse og andre sektorer bør spille for å nå flere. Svaret for vår gruppe er at idrettsmeldingen må se idrettstilbudet og de kommunale tjenestene i sammenheng. Et godt tilrettelagt tilbud i idrettslaget hjelper lite for den som ikke kommer seg dit.
NFU mener: Idrettsmeldingen må behandle transport og assistanse som en del av idrettspolitikken. Staten må sikre at kommunene gir assistanse som gjør det mulig å delta i idrett og fritid, og retten til slik assistanse må utredes.
3. Vi må vite hvem som deltar
Departementet ber om innspill som kan gi et felles kunnskapsgrunnlag, og spør hvilke tiltak som har vist god effekt. For personer med funksjonsnedsettelse er det vanskelig å svare på i dag. Idrettslagene rapporterer medlemstall etter alder gjennom Samordnet idrettsregistrering, og der finnes også tall for medlemmer med funksjonsnedsettelse. NFU kjenner ikke til at disse tallene publiseres, følges over tid eller brukes når midler fordeles. Da kan verken idretten eller staten vite om deltakelsen går opp eller ned, eller om pengene som brukes på inkludering virker.
Registreringen må gjøres riktig. Den må bygge på frivillighet og samtykke, og den skal ikke kreve opplysninger om diagnose. Det som trengs, er å vite hvor mange som deltar i para- og tilrettelagt aktivitet, i hvilken alder og i hvilke idretter. NFU har i tidligere innspill om personopplysninger i idretten understreket at personer med utviklingshemming er særlig sårbare, og at deres integritet må beskyttes.
NFU mener: Norges idrettsforbund må få i oppdrag å rapportere årlig og offentlig hvor mange personer med funksjonsnedsettelse som deltar i organisert idrett, fordelt på alder og særforbund. Registreringen må bygge på samtykke og ikke kreve opplysninger om diagnose.
4. Finansiering av paraidretten: et medlem er et medlem
Departementet spør om den samlede bruken av spillemidler er godt nok målrettet til å sikre reell tilgang for alle, og hvordan samspillet mellom grunnstøtte og målrettede tilskudd kan styrkes.
NFU støtter enerettsmodellen for pengespill. Idretten får den største andelen av overskuddet fra Norsk Tipping. Med en slik finansiering kan det ikke være slik at hver gang Norges idrettsforbund skal sette i gang tiltak eller aktiviteter for parautøvere, må det komme ekstra penger utenom spillemidlene. Paraidretten er en del av idretten og må finansieres som en fast del av den ordinære driften.
I dag har særforbundene ansvaret for paraidretten i sine idretter. Ansvar uten penger som følger utøveren, gir et tilbud som avhenger av hvor engasjert hvert enkelt forbund og idrettslag er. En parautøver må telle som et fullverdig medlem i alle ordninger som fordeles etter medlemstall. I tillegg må idrettslag og særforbund få et øremerket tilskudd per parautøver som dekker merkostnadene ved tilrettelegging. Da følger pengene utøveren, og det blir lønnsomt å ta imot flere.
NFU mener: Paraidretten må finansieres innenfor spillemidlene som en fast del av idrettens drift. Et medlem er et medlem, og idrettslag og særforbund må få et øremerket tilskudd for hver parautøver de har.
5. Voksne parautøvere faller utenfor
Departementet viser til at barn og unge mellom 6 og 19 år og personer med nedsatt funksjonsevne er prioriterte målgrupper i idrettspolitikken, og spør hvordan en satsing på voksne kan skje uten å svekke tilbudet til barn og unge.
Lokale aktivitetsmidler (LAM) er den viktigste grunnstøtten til idrettslagene. Ordningen gjelder medlemmer mellom 6 og 19 år. Idrettsrådene fordeler midlene etter departementets retningslinjer, og retningslinjene sier at hensynet til utøvere med funksjonsnedsettelse skal ivaretas. Noen idrettsråd gir derfor tilskudd for parautøvere over 19 år. De fleste gjør det ikke. Om et idrettslag får støtte for voksne parautøvere, avhenger altså av hvilken kommune laget ligger i. Det henger også dårlig sammen med virkeligheten i idrettslagene. Svært mange parautøvere deltar i organisert idrett lenger enn utøvere uten funksjonsnedsettelse. Personer med funksjonsnedsettelse har ofte et mindre sosialt nettverk og deltar mindre i fritidsaktiviteter generelt. Idrettslaget dekker begge behovene. Der møter de venner, og fritiden går til trening og aktivitet i laget.
I Innstranda IL er det parautøvere som har vært aktive siden slutten av 1980-tallet. Å legge til rette for voksne utøvere koster penger til trening, turneringer og reiser. I dag må idrettslagene dekke dette uten forutsigbar støtte. Mange voksne med utviklingshemming har lav inntekt og lever av uføretrygd, så kostnadene kan ikke bare veltes over på utøveren. Et idrettslag som starter et tilbud og så må skjære ned etter noen år fordi pengene mangler, gjør mer skade enn nytte. Forutsigbar finansiering avgjør om lagene tør å starte.
Personer med nedsatt funksjonsevne er allerede en prioritert målgruppe, uten aldersgrense. Det bør heller ikke være en aldersgrense i tilskuddene. Retningslinjene for LAM fastsettes av departementet. Endringen kan derfor gjøres uten å vente på at idretten selv endrer sine ordninger. NFU foreslår at retningslinjene endres slik at parautøvere over 19 år regnes med når idrettsrådene fordeler midlene, og slik at minstebeløpet per idrettslag også gjelder lag som bare har aktivitet for voksne parautøvere.
Et alternativ er å øremerke en del av ekstrainnsatsmidlene til parautøvere over 19 år, med et fast beløp per utøver. Begge løsningene gir idrettslagene forutsigbarhet. Ingen av dem krever ny administrasjon, fordi medlemstallene allerede rapporteres gjennom Samordnet idrettsregistrering. Tilskuddet treffer en avgrenset gruppe og svekker ikke tilbudet til barn og unge.
NFU mener: Departementet må endre retningslinjene for lokale aktivitetsmidler slik at parautøvere over 19 år omfattes. Alternativt må ekstrainnsatsmidlene øremerkes til parautøvere over 19 år med et fast beløp per utøver.
6. Special Olympics og toppidrett for utøvere med utviklingshemming
For mange idrettsutøvere med utviklingshemming er Special Olympics den arenaen der de kan konkurrere internasjonalt. Det er deres høyeste nivå. Hvilke idretter Norge stiller med, avhenger av om særforbundene tar ansvar. Norges Fotballforbund har ikke sendt fotballag til Special Olympics på mange år.
Det er i dag uklart for NFU hvordan idretten velger hvilke idretter som skal delta, og hvem som tar beslutningen. Når særforbundene har ansvaret for paraidretten, må de også kunne svare for hvorfor de ikke stiller lag. CRPD artikkel 30 nr. 5 omfatter deltakelse på alle nivåer, også konkurranser for personer med funksjonsnedsettelse.
Departementet skriver at paraidrett er en integrert del av toppidrettssatsingen. Utøvere med utviklingshemming må da ha de samme rammebetingelsene og tilskuddsordningene for toppidrett som utøvere med bevegelseshemming, synshemming eller hørselshemming. Satsingen på Special Olympics må romme både breddeidrett og utøvere som vil satse. Personer med utviklingshemming kan også være toppidrettsutøvere, og de må ikke nedprioriteres innenfor paraidretten.
NFU mener: Utøvere med utviklingshemming må ha de samme rammebetingelsene for toppidrett som andre parautøvere. Det må være åpne kriterier for hvilke idretter Norge deltar med i Special Olympics. Særforbund som ikke stiller lag, må begrunne det, og deltakelse bør inngå i det særforbundene rapporterer på når de mottar grunnstøtte.
7. Videre arbeid
NFU bidrar gjerne i det videre arbeidet med meldingen, blant annet med erfaringer fra lokallag og idrettslag som driver tilrettelagt idrett. Ved spørsmål kan forbundsleder Tom Tvedt kontaktes.
