NFU støtter i hovedsak alternativ 1 og lovfesting av vedtakskrav, men mener barn med utviklingshemming må omtales eksplisitt, og at krav til kompetanse og tilgjengelig kommunikasjon må inn i lov og forarbeider.
Det vises til høringsnotat fra Helse- og omsorgsdepartementet om Helsedirektoratets utredning med forslag til styrking av barn og unges rettssikkerhet ved tvangsbruk i psykisk helsevern.
Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en menneskerettsorganisasjon, som arbeider for full deltakelse og likestilling, og mot diskriminering. NFU skal ivareta interessen til mennesker med utviklingshemming og deres familier, overfor sentrale, regionale og lokale myndigheter. NFU har ca. 8700 medlemmer. NFU er generelt sett positive til tiltak som styrker rettssikkerheten til barn og unge. Barn og unge med utviklingshemming er en særlig sårbar gruppe i møte med psykisk helsevern.
NFU er positive til Helsedirektoratets forslag om å samle de viktigste bestemmelsene om psykisk helsevern for barn under 16 år i et eget kapittel 2A.
Organisasjonen støtter i hovedsak alternativ 1. NFU oppfatter at alternativet innebærer at det skal treffes vedtak om tvunget vern i de tilfeller der barn motsetter seg psykisk helsehjelp, og at dette vedtaket skal treffes av faglig ansvarlig. Dette mener vi vil gi barn bedre rettssikkerhet, da det i større grad ligner det vernet voksne har. Vedtakskrav vil uansett kreve begrunnelse, og sikre mulighet for overprøving. At en faglig ansvarlig må vurdere om vilkårene for tvunget psykisk helsevern er oppfylt, samt begrunne avgjørelsen, sikrer mer åpenhet rundt bruk av tvang.
NFU erfarer på generelt grunnlag at det brukes for mye tvang i konteksten av helse- og omsorgstjenesteloven – kapittel 9-vedtak – ovenfor personer med utviklingshemming, sett i forhold til ressursene og tiltakene knyttet til forebyggende og tilretteleggende arbeid som burde vært gjennomført før tvang ble benyttet. Det er nærliggende å anta at dette også gjelder i konteksten av psykisk helsevern. Det er sentralt å sikre at pasienters interesser vernes om. Dette kan i større grad ivaretas ved å ha tilgang til kontroll og overprøving av vedtak, enn i tilfeller der det ikke er vedtak å overprøve i det hele tatt.
NFU merker seg at direktoratets utredning i begrenset grad omtaler barn med utviklingshemming som en særskilt gruppe. Vi vil på dette området vise til Nasjonal kompetansetjeneste for utviklingshemming og psykisk helse (NKUP) sitt høringssvar.
NFU mener at barn og unge med utviklingshemming bør omtales eksplisitt i forslaget. Denne gruppen skal ha samme rettsikkerhetsvern, og samme grad av beskyttelse mot tvang, som andre barn. NFU erfarer likevel at denne gruppen i flere tilfeller har redusert mulighet til å uttrykke motstand og økt risiko for at deres atferd feiltolkes. I likhet med NFUs høringssvar til forslag om ny psykisk helsevernforskrift med frist i mai i år, er det viktig å sikre kompetanse på tilrettelegging og beslutningsstøtte for å unngå økt bruk av tvang.
Direktoratet uttaler i utredningens punkt 5.7 at ved en utvidelse av reglene slik de er foreslått i alternativ 1, vil motstandskravet som er innført for voksne også skal gjelde for barn. Dette innebærer at helsepersonell må undersøke om barnet, aktivt eller passivt, uttrykker motstand mot helsehjelpen. NFU mener at vurdering av motstand hos barn og unge med utviklingshemming krever særskilt kompetanse. For denne gruppen kan motstand komme til uttrykk på ulike måter. Utgangspunktet bør i alle tilfeller være å få samtykke til behandling. For at dette skal kunne oppnås i praksis, må tilgjengeliggjøring av kommunikasjon skje, og det må tilrettelegges for at informasjonen er forståelig. Dette kan skje ved bruk av tegnspråktolk, ASK, eller at pårørende eller personale/tjenesteytere som kjenner pasienten og pasientens språk involveres. For å oppfatte om det «aktivt eller passivt» ytes motstand, må kommunikasjonen tilgjengeliggjøres. Det er positivt at direktoratet trekker frem at i vurderingen av om barnet viser motstand, må det tas hensyn til «barnets evne til å vise motstand». NFU ønsker likevel at det kommer klart frem at dette også gjelder i tilfeller der barn har ulike forutsetninger, som for eksempel på bakgrunn av at de har en utviklingshemming, og at krav til kompetanse for å håndtere dette formaliseres i lov og forarbeider.
Generelt legger utredningen opp til formalisering av vedtak om tvang, som NFU er positive til. NFU erfarer at manglende kompetanse kan føre til feil vurdering av psykiske lidelser, feil og økt bruk av tvang og manglende tilpasning til barns behov. Lovverket bør også inkludere krav til kompetanse, slik at dette ikke alene følger av veiledere, slik at rettssikkerheten til denne utsatte gruppen bedre ivaretas.
NFU vil trekke frem at selv om vi generelt er positive til at reglene for tvunget psykisk helsevern for personer over 16 år utvides til å også gjelder barn mellom 12 og 16 år, samt yngre barn dersom alder og modenhet tilsier dette, bør det etableres tydelige krav for vurderingen av sistnevnte. Ved en flytende aldersgrense, må det i større grad stilles konkrete og uniforme krav til hvordan «modenhet» skal oppfattes, vurderes og dokumenteres. I tilfellet for barn med utviklingshemming og lignende, må det foreligge krav om kompetanse om barnets diagnose, samt en vurdering av barnets individuelle forutsetninger, kommunisert på en måte som sikrer at barnet er involvert. Av hensyn til alder, må foreldrenes kunnskap om barnets kommunikasjonsmåter høres og tillegges betydelig vekt i vurderingen.
For å kunne vurdere modenhet, må det også foreligge kommunikasjon med barnet. Kommunikasjon må tilgjengeliggjøres uavhengig av forutsetninger, som innebærer bruk av tegnspråktolk, ASK eller ved å involvere pårørende eller personale/tjenesteytere som kjenner barnet og barnets språk. Dette bør også følge klart av lov og/eller forarbeidene.
Det er viktig å understreke at selv om diagnose, utviklingsnivå og språk skal hensyntas i vurderingen, må vurderingen ikke baseres på disse kravene alene. Manglende talespråk tilsvarer ikke manglende forståelse. En diagnose eller mangel på sådan, eller informasjon om barnets utviklingsnivå kan ikke eksplisitt innebære at et barn er eller ikke er «tilstrekkelig» moden.
Utredningens punkt 7 drøfter krav om vedtak ved gjennomføringstiltak. NFU er positive til en lovfesting av krav om vedtak om gjennomføringstiltak når slike tiltak iverksettes ovenfor barn. Vi er også positive til at dette er foreslått uavhengig av om direktoratets alternativ 1 eller 2 velges. Krav om vedtak, som følgelig innebærer krav om begrunnelse og klagemuligheter, er positivt, og vil styrke barn og unges rettssikkerhet.
