NFU er positive til forbudet, men mener samtykket må være eksplisitt og skriftlig, at aldersgrensen heves til 70 år, at unntak fjernes og at kravet gjelder alle omsorgsboliger. NFU er prinsipielt imot at unge plasseres i sykehjem.
Det vises til Helse- og omsorgsdepartementet sitt forslag om å lovfeste at kommunen ikke kan bosette personer under 50 år i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester beregnet for eldre.
Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er en menneskerettsorganisasjon, som arbeider for full deltakelse og likeverd, og mot diskriminering. NFU skal ivareta interessen til mennesker med utviklingshemming og deres familier, overfor sentrale, regionale og lokale myndigheter. NFU har ca. 8500 medlemmer.
NFU er positive til at lovforslaget er fremmet ettersom det fremdeles tvangsplasseres unge mennesker på sykehjem i Norge i dag. Til tross for at det er bred tverrpolitisk enighet på Stortinget imot praksisen, vil en være avhengig av en lovendring for at den uønskede praksisen skal kunne avvikles.
Samtidig som vi mener at forslaget på overordnet nivå virker lovende, savner vi blant annet en redegjørelse av de interessemotsetningene som gjør seg gjeldende i de tilfeller der kommuner tvangsbosetter unge enkeltindivider i sykehjem. Generelt sett mangler vektlegging av individperspektivet både i politiske og prinsipielle forhold. Fremfor dette er hensynet til kommunens utfordringer satt i fokus, og løsningsforslagene sees på i et pleie- og forvaltningsperspektiv. I skyggen av dette kommer vektlegging av likestilling, rettsvern, reelle valgmuligheter og selvstendig livsførsel.
Uansett om det gis en rett til aktiviteter og et sosialt miljø eller kommunen gis en plikt til å tilby dette, er det vanskelig å se hvordan dette kan gjennomføres i praksis. Sykehjem er i dag i hovedsak et hjem for demente og døende med en snittalder på over 87 år. Av den grunn vil ikke institusjoner som dette noen gang være et passende tilbud for yngre mennesker, og vi er av den grunn prinsipielt imot at unge personer, også over 50 år, plasseres i sykehjem. Vi er skeptiske til forslaget blant annet fordi det vil kunne bidra til økt legitimering av praksisen, heller enn det motsatte. Det var dette som var tilfellet da reglene om tvang ble innført/endret, og dette er noe av grunnen til vår skepsis.
Som tidligere nevnt er vi i all hovedsak positive til lovendringen, men vi anbefaler at:
NFU mener at ingen, uansett alder, skal bosettes i kommunale alders- og pleieinstitusjoner/boliger mot sin egen vilje.
Av FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 19 fremgår det at personer med nedsatt funksjonsevne har «anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform.» Videre slås det fast at de skal ha «tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem» og «den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering»
Videre følger det av Rapport fra FNs høykommissær for Menneskerettigheter til Human Rights Council´s 28. sesjon (A/HRC/28/37 av 12.12.2014) hvor det blant konklusjonene sier at «Forced institutionalization violates the Convention on the Rights of Persons with Disabilities, as it is a form of deprivation of liberty based on the existence of an impairment, and must be discontinued. States parties must establish full recognition before the law of all persons with disabilities and ensure that they are able to exercise choice and control over their lives on an equal basis with others, with access to supported decision-making when needed. »
Norge har ratifisert konvensjonen, og det er nå også vedtatt at den skal inkorporeres i norsk lov. Det vil si at vi i større grad enn tidligere vil måtte følge konvensjonens forpliktelser. Av den grunn finner vi det oppsiktsvekkende at artikkel 19 i CRPD ikke er nevnt i høringsnotatet. Konvensjonens perspektiv burde vært inntatt i høringsnotatet.
NFU støtter forslaget om at lovendringen må omfatte et krav til uttrykkelig samtykke, men vi vil presisere at samtykket må være eksplisitt, skriftlig og frivillig.
Gjennom vårt arbeid har vi fått se hvor utfordrende det kan være å vite hvorvidt et samtykke er gitt frivillig eller er basert på frykt for potensielle represalier. Redselen for å miste nødvendige tjenester påvirker tjenestemottakere til å fatte avgjørelser som ikke baseres på frivillighet og dette må motarbeides. Kommunens maktposisjon som tjenesteansvarlig forvalter, kan påvirke mottaker av tjenestene til å føle seg presset til å ta imot det som kommunen mener er «faglig forsvarlig», dette til tross for at dette ikke alltid er tilfellet.
Samtidig som en tjeneste skal være «faglig forsvarlig», vil også individets rettigheter måtte sikret fullt ut. Sistnevnte kan bare ivaretas dersom tjenestene baseres på et reelt samtykke og et tillittsbasert samspill mellom tjenesteyter og mottaker. Dersom loven endres i henhold til høringsnotatet vil det være viktig at kravet til samtykke presiseres for å blant annet unngå at tjenestemottaker samtykker ufrivillig og at de som allerede har samtykket til å ta imot institusjonsplass på nytt får vurdere hvorvidt de ønsker dette.
Videre mener vi at forslaget i større grad burde sikre personer som ikke kan uttrykke seg eller gi samtykke, sin rett til å bli hørt. For personer som ikke kan uttrykke seg eller gi samtykke vil andre nærstående personer være viktige. De kan i mange tilfeller, i samarbeid med personen selv, kunne uttrykke hva personen ønsker. Det vil derfor være viktig at personen får ha med seg et støtteapparat til møter hvor det skal tilbys bosetting på sykehjem. Ettersom ikke alle faste verger nødvendigvis kjenner vergehaver godt, og dermed heller ikke vet hva personen ønsker, er det viktig at personen selv kan velge hvem han/hun vil ha med på møtet. Det bør her være et krav til at det skal være en eller flere personer som man kjenner.
Vi mener at vilkåret om at det må uttrykkes motstand må fjernes fra lovteksten. Spørsmålet om hva som er å motsette seg eller ikke er for uklart og det vil medføre for stor grad av tilfeldighet. I forbindelse med et spørsmål som er svært inngripende i en persons liv bør ikke dette være tilfelle. Det er ikke alle mennesker som er i stand til å vise motstand og disse ville ikke hatt mulighet til å selv kunne bestemme hva en ønsker dersom loven fattes slik den er formulert i høringsnotatet. Vilkåret bør av den grunn fjernes.
NFU anbefaler at:
NFU mener at aldersgruppen «under 50 år» er for lavt. Vi mener at personer mellom 50 og 70 heller ikke bør tvangsflyttes til sykehjem eller andre boformer for eldre.
Av høringsnotatet er det uttalt at «Lovforslaget er en innskrenkning av den kommunale friheten til å organisere helse- og omsorgstjenestetilbudet, og det vil i praksis kunne bli utfordrende for kommunene å overholde lovforslaget med en høyere aldersgrense enn 50 år.»
Vi mener at sistnevnte gir uttrykk for at høringsnotatet bygger på et noe ensidig forvaltningsperspektiv ettersom de får et forslag som er ment å styrke individets rettsvern og som skal bidra til å motvirke uønsket bruk av tvang, til å handle om innskrenking av kommunal frihet.
Ettersom formålet med lovforslaget er å forhindre at personer som faller utenfor målgruppene for eldreinstitusjoner eller andre boformer for eldre, vil det være viktig at denne gruppen fastsettes riktig og på en god måte.
Beboersammensettingen i sykehjem viser at om lag 80% har demens, og/eller befinner seg i en terminal fase av livet. Videre er gjennomsnittlig levetid i sykehjem under 2 år (jf. et analysenotat fra Helsedirektoratet (02/2017)). Omtrent 3/10 beboere dør i løpet av sine første 6 måneder på sykehjem, og gjennomsnittlig alder for de som døde i sykehjem var 87,5 år i 2016.
Ettersom nordmenn stadig blir eldre og vi nå står overfor en eldrebølge, vil utfordringen med plassmangel på sykehjem trolig bli enda større enn hva den er i dag. Av den grunn vil det bli ekstra viktig at unge mennesker som bør kunne få et annet tilbud enn sykehjem, får dette. Definisjonen av målgruppen for lovforslaget bør derfor heves.
NFU anbefaler at:
NFU er enig i at «sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester som er begrenset for eldre» skal omfattes av lovendringen. Det avgjørende for om en omsorgsbolig er omfattet av lovforslaget, er om boformen i realiteten er beregnet for eldre, og ikke hva den betegnes som. Vi mener derimot at forslaget ikke går langt nok.
Lovteksten må være mer tydelig på at personer verken kan plasseres i sykehjem eller omsorgsbolig uten samtykke. Dette er blant annet fordi mange omsorgsboliger bygges som større boligkomplekser og på den måten fremstår som segregerte boligløsninger, med ulik grad av fellesfunksjoner. Dette er omsorgsboliger som ikke har eldre som hovedmålgruppe, men der kommunen samler alle som har behov for tjenester av et visst omfang.
Gjennom slik samlokalisering blir skillet mellom institusjon og privat hjem utydelig. Individets behov for tjenester blir satt på sidelinjen, mens kommuneøkonomi settes i førersetet. Dette mener vi kan sammenlignes med de tilfellene der unge mennesker plasseres på sykehjem. Det blir med andre ord viktig at en eventuell lovendring både tar høyde for de som er i målgruppen for å plasseres på sykehjem og for andre som er i målgruppen for omsorgsbolig. I begge sammenhenger bør hensynet til individvernet være avgjørende, spesielt med tanke på reelt samtykke.
NFU anbefaler at:
Høringsnotatet nevner to unntaksbestemmelser fra samtykkekravet, for korttidsopphold og for en lengre periode i særlige tilfeller.
NFU mener at bruk av tvang for opphold i sykehjem m.m. ikke er akseptabelt. Dette strider mot lovens formål.
Ettersom høringsnotatet i forbindelse med opphold på sykehjem og lignede legger vekt på kravet til samtykke, mener vi at det er like viktig at personen samtykker til korttidsopphold og lengre opphold i særlige tilfeller. Uansett opphold bør det stilles krav til frivillig samtykke fra tjenestemottaker. Det bør i den forbindelse også fattes enkeltvedtak, da dette vil gi mottaker av tjenestene mer forutsigbarhet og trygghet med tanke på klageadgang etter pasient og brukerrettighetsloven.
NFU anbefaler at:
Vi mener at det er behov for lovendringer som sikrer at barn, unge og voksne ikke bosettes i sykehjem eller lignende boformer mot sin vilje. Med mindre det foreslås et forbud mot tvangsplassering, mener vi at det ikke finnes alternativer til kravet om samtykke.
Avslutningsvis vil vi påpeke viktigheten av å vektlegge hensynet til selvbestemmelse, medvirkning og individuell tilrettelegging. Tilbudet skal legges til rette for hver enkelt, uansett boform og det skal ikke være slik at man må bo et bestemt sted for å få nødvendige tjenester.
