Flere og større institusjoner for funksjonshemmede med behov for omfattende helse- og omsorgstjenester er dagens mantra.
De kommer tett nå, de offentlige utredningene og innstillingene som omtaler kommuner, kommunale helse- og omsorgstjenester, effektivisering av helse- og omsorgstjenester, mangelen på helse- og omsorgspersonell, hvordan øke tilgangen på helse- og omsorgspersonell, hvordan redusere behovet for helse- og omsorgspersonell og hvordan kan vi skvise mest mulig tjenester ut av hvert enkelt helse- og omsorgspersonell.
Det er et gjennomgående trekk med dagens offentlige tjenester at det skal være mest mulig effektivt. Effektivitet vil være en vesentlig faktor på mange områder, men menneskelig kontakt og relasjoner er svært viktig for kvaliteten og effekten av kommunale helse- og omsorgstjenester.
På tross av dette ser vi at dagens kommuner, ikke sjelden som et resultat av råd fra eksterne konsulenter, reduserer kapasiteten på tjenester hvor personlig kontakt fra dyktige tjenesteutøvere er en vesentlig faktor for å sikre god kvalitet og godt resultat av hjelpen som mottas.
Vi ser hvor det bærer, veien videre for funksjonshemmedes selvstendighet i egne hjem. I alt fra helsepersonellkommisjonen, via KS sine utspill og fokus på kommunalt selvstyre, kommunekommisjonen, utredningen om den nye velferdskommunen, meldingen om helsepersonellplanen 2040, de siste års praksis i norske kommuner, lovforarbeidene om artikkel 19 i lovforslaget om CRPD og brevet fra statsforvalteren i Rogaland kommune til fylkets kommuner – her er tydeligvis tanken å rigge for nye institusjoner for funksjonshemmede.
Likestilling og selvstendighet skal gjelde for alle – bare ikke helt 100% for funksjonshemmede. Det koster for mye må vite, og er slett ikke effektivt nok.
Det har tatt sin tid denne utviklingen. Fra tiden på nitti-tallet hvor Ansvarsreformen promoterte nedbygging av store sentralinstitusjoner og beboere hjem til kommunene og små hyggelige leiligheter i små bofellesskap på 3-4 personer. Fra nitti-tallet da ordningen med Brukerstyrt personlig assistanse gikk fra et lite prøveprosjekt til fast post i statsbudsjettet, til kommunal forpliktelse, og til slutt en individuell rettighet for de aktuelle målgruppene. Fra nitti-tallet med fokus på likestilling og lovgivning mot diskriminering og etter hvert en internasjonal aksept for funksjonshemmedes menneskerettigheter gjennom vår egen menneskerettskonvensjon, og den norske Regjeringens underskrift og etter hvert ratifisering av denne. Utviklingen er alarmerende. Det er blitt mer stuerent å overse og neglisjere funksjonshemmedes menneskerettigheter. Helsepersonellkommisjonen var klare og tydelige i sine signaler.
Funksjonshemmedes menneskerettigheter var fraværende. Kommisjonen var mest opptatt av effektivisering, at store enheter gir stordriftsfordeler, bedre ressursutnyttelse og minsker det totale behovet for personell. Den understreket at unge personer med stort bistandsbehov som får assistansetjenester hjemme er ekstremt personellkrevende, og at det er krevende for personell å jobbe i et slikt miljø.
Det ble konkludert med at sentralisering i større enheter vil sikre at enhetene er mer attraktive og stabile arbeidsplasser fordi det gir «bedre muligheter for samarbeid, styrker grunnlaget for faglig støtte, kompetanseutvikling og trivsel». Slik stabilitet og faglighet mente kommisjonen, ville i sin tur komme pasientene til gode ved at den totale kvaliteten i tjenesteytingen ble styrket. Da er det viktig å ha i hodet at forskningen ikke nødvendigvis støtter kommisjonens vurderinger på området, hverken når det gjelder faglighet, personellets tilfredshet eller at assistansetjenester hjemme nødvendigvis er dyrere eller mer personellkrevende.
Helsepersonellkommisjonen var direkte i sin henvisning til stordriftsfordeler, sentralisering og unge personer med stort omsorgsbehov som får assistansetjenester hjemme. Andre utredninger har ikke nødvendigvis uttrykt trenden like tydelig. Men intensjonen ligger der. Nå snakkes det om boformer, nye boformer som bidrar til god sosialisering og effektivisering av tjenester. Det legges vekt på det kommunale selvstyret, og at kommunene bedre kan styre tjenesteorganisering og boformer uten unødige pålegg gjennom investeringstilskudd eller andre øremerkede ordninger. Det klages på for mange rettigheter og for gode klagemuligheter.
KS og kommunene snakker på innpust og utpust om forventningsgapet. Vi forventer for mye, og kommunenorge står i kne. Selv må jeg spørre – er det for mye for langt å forvente at funksjonshemmedes menneskerettigheter skal legge grunnlaget for norsk politikk for funksjonshemmede – deriblant retten til å få nødvendig assistanse der man ønsker å leve og bo?
Skrevet av
Janne Skei, SAFO
