Sola skinte da jeg svingte inn til Vidaråsen en torsdag formiddag. Jeg parkerte bilen og
gikk ut, det første som slo meg var stillheten. Jeg så ikke et menneske. Husene lå spredt i
det grønne landskapet, og det var nesten vanskelig å tro at jeg var kommet til en landsby
der mange mennesker både bor og arbeider.
Husene ligger spredt rundt i landsbyen. I tillegg til bolighusene finnes det verksteder,
gartneri, gård, butikk, gjestehus, kirke og flere andre bygg.
Vidaråsen Camphill ligger i Andebu og ble grunnlagt i 1966 som den første Camphill-
landsbyen i Norge. Det finnes totalt seks Camphill-landsbyer her i landet.
Vidaråsen beskriver seg selv som et bo- og arbeidsfellesskap for mennesker med
utviklingshemming og medarbeidere, der målet er å skape et inkluderende fellesskap.
Arbeidslivet står sentralt, og landsbyen skriver selv at alle har et arbeid å gå til og bidrar
etter evne og muligheter.
Det merket jeg raskt – alle har noe å gå til.
Hver morgen klokken ni møtes innbyggerne til sang og samling ved flaggstangen. Der
snakker de også om dagen som ligger foran dem. Trenger noen transport eller annen
tilrettelegging forsøker de å finne ut av dette sammen. Deretter går folk hver til sitt arbeid
eller gjøremål.
Jeg fikk gå rundt i landsbyen og besøke flere av arbeidsplassene. I gartneriet fikk jeg smake på solmodne tomater som var dyrket der. På veveriet var arbeidet godt i gang da jeg kom innom, og her lagde de de fineste sjal og duker. Noen av menneskene jeg møtte hadde bodd på Vidaråsen veldig lenge, andre hadde kommet bare noen dager tidligere. En av beboerne fortalte ivrig at han snart skulle bytte arbeidsplass. Han skulle bytte fra skogsarbeid og begynne i veveriet nå til høsten – han gledet seg stort. Hvert år får beboerne mulighet til å ønske seg til annet arbeid, en unik mulighet til å teste ulike arbeidsoppgaver og skaffe seg erfaring på flere felt. Det kan høres ut som en liten ting, men det handler jo om noe de fleste av oss tar som en selvfølge: å ha noe å gå til, få bruke det man kan, lære noe nytt – og kunne ønske seg en forandring.
En av beboerne oppsummerte livet på Vidaråsen på en måte jeg synes sier mye: «Ingen dag er lik – hver dag er unik.»
Etter omvisningen samlet vi oss rundt bordet til lunsj, det ble en fin samtale med både beboere og medarbeidere. Vi snakket om bolig, selvbestemmelse og selvstendighet. En fortalte at han i utgangspunktet ikke hadde ønsket å flytte til Vidaråsen, da det ble aktuelt å flytte hjemmefra var ønsket en egen leilighet. I dag var svaret et helt annet – nå ønsket han å leve resten av livet på Vidaråsen.
Det interessante var begrunnelsen, han beskrev stor frihet og selvstendighet, men var samtidig helt tydelig på at denne friheten var mulig fordi hjelpen og støtten fantes rundt han. Dersom hjemkommunen en dag bestemte seg for at oppholdet på Vidaråsen skulle opphøre, mente han at livet ville bli langt mer begrenset.
Det traff rett inn i et spørsmål jeg har arbeidet mye med i SAFO sitt boligprosjekt. Selvstendighet betyr ikke nødvendigvis å klare seg uten hjelp. For mange er riktig hjelp selve forutsetningen for å kunne være selvstendig. Flere trakk frem frighet og medbestemmelse som noe av det viktigste ved livet på Vidaråsen. De kunne bevege seg fritt uten å oppleve at noen hele tiden passet på eller overvåket dem. Samtidig visste de at det var mennesker i nærheten dersom de trengte hjelp. Det er en balanse som høres enkel ut, men som ikke alltid er enkel å få til- å få den hjelpen man trenger uten at hjelpen overtar livet.
Det sosiale livet er også en viktig del av Vidaråsen. Her er teater, kulturaktiviteter, samlinger og landsbymøter. Landsbybeboerne beskrev disse møtene nesten som sitt eget lille storting. Her kan saker tas opp, diskuteres og forsøkes løst i fellesskap. Vidaråsen beskriver også selv fellesskapet som noe de ønsker skal være levende, fritt,
skapende og demokratisk. Dagen før besøket vårt hadde de hatt et slikt landsbymøte.
Ett av spørsmålene hadde vært hva de ønsket at jeg skulle få vite om Vidaråsen. Friheten kom høyt opp. Det gjorde inntrykk på meg, for i prosjektet vårt møter jeg ofte mennesker og familier der beslutningene tas langt unna den som skal leve med konsekvensene. Det kan være kommunen som bestemmer hvilken bolig som tilbys, hvordan tjenestene organiseres, hvor mye hjelp som gis eller hvilke aktiviteter det er kapasitet til.
På Vidaråsen satt jeg igjen med en annen opplevelse. Makta virket i større grad å sitte i landsbyen. Ikke bare hos en kommune, en saksbehandler eller på et tjenestekontor, men nærmere menneskene som faktisk skal leve livene sine der.
Det betyr selvfølgelig ikke at Vidaråsen er riktig for alle. Det er det heller ingen annen boform som er. Noen ønsker egen leilighet midt i byen, noen ønsker et lite bofellesskap, andre ønsker å bo i nærheten av familie og venner, og for noen passer et fellesskap som Vidaråsen godt. Det er nettopp derfor det må finnes forskjellige muligheter.
Da jeg kjørte fra Vidaråsen, var det ikke først og fremst bygningene eller organiseringen jeg tenkte på. Det var menneskene jeg hadde møtt. Stoltheten over arbeidet de gjorde, gleden over et nytt arbeidssted, fellesskapet rundt lunsjbordet, muligheten til å ta opp saker på landsbymøtet og ikke minst måten flere snakket om friheten sin på.
For meg er ikke lærdommen fra Vidaråsen at vi har funnet en boligmodell som alle bør kopiere. Den er at vi må bli mye flinkere til å spørre hva som gjør et liv godt for den enkelte.
Skrevet av
Anette Jenssen
