I Hamar har åtte unge voksne kjøpt hver sin leilighet. I Stavanger trakk kommunen lodd om hvem som skulle få flytte hjemmefra. I Nordre Land saksøkte kommunen tre beboere for å få dem ut av hjemmet sitt. 35 år etter ansvarsreformen handler boligkampen fortsatt om ett spørsmål: Hvem bestemmer hvor du skal bo?
En januardag i år sto åtte unge voksne samlet rundt en modell av et boligprosjekt på Hamar vest. Haakon Løfsgaard (27), Fieke van Loon (27), Balder Øyen Sævarang (27), Marianne Sørum (26), Miriam Uma Hansen (24), Karoline Borgan Westlie (27), Ida Katrine Moldstad (23) og Emil Kulstad (24) har kjent hverandre lenge. Nå skal de bli naboer i Kornhaven: en etasje med åtte leiligheter på 40–50 kvadratmeter, fellesrom og personalbase.
– Det føles skikkelig trygt, sa en av dem til Hamar Arbeiderblad.
Det spesielle er ikke at de skal bo sammen. Det spesielle er at de skal eie. Gjennom Husbankens borettslagsmodell får kommunen investeringstilskudd, borettslaget får lån til fellesgjeld, og den enkelte får startlån. Slik kan mennesker med lav, men stabil inntekt kjøpe sitt eget hjem.
– Gjennom Husbankens borettslagsmodell med økonomisk støtte, medvirkning og langsiktig trygghet, kan vi gi unge voksne en sikker vei inn på boligmarkedet, sier prosjektansvarlig Harald Holtet hos utbyggeren Backe.
Innflytting er planlagt i 2027. Det er en solskinnshistorie. Men den er unntaket.
Da ansvarsreformen kom i 1991, var oppskriften tydelig: vanlige boliger i vanlige bomiljøer. Husbankens rundskriv fra 1993 la til grunn at bofellesskap normalt ikke skulle ha mer enn fire beboere. Bofellesskapene fra reformårene hadde i snitt 3,8.
Så begynte det å gli. Den særskilte låneordningen forsvant, retningslinjene ble vagere, og kommunene bygde større. Ifølge professor Jan Tøssebro ved NTNU er snittet for bofellesskap etablert etter 2010 på 9,1 personer.
«Mange nye bofellesskap er større enn institusjonene HVPU bygde i 1980-åra», skriver Tøssebro i NAKUs kunnskapsbank.
Stortinget har gjentatt målet gang på gang, sist i stortingsmelding 8 (2022–2023): Boligene «bør ikkje ha institusjonsliknande preg og ha eit for stort tal bueiningar utan at bebuarane får medverke». Men det er kommunene som bygger, og Husbanken har ikke lenger noe tak på antall enheter.
Husbankens kartlegging anslår en underdekning på rundt 2000 boliger på landsbasis, med størst behov i de store kommunene. Rundt 20 prosent av voksne med utviklingshemming bor fortsatt hos familien, hovedsakelig fordi det ikke finnes noe tilbud.
«Det er ikke tilfredsstillende at så mange bor hjemme, særlig når det å kunne eie egen bolig er et uttrykt ønske blant mange av dem det gjelder», skriver Husbanken.
Mens over 80 prosent av befolkningen eier boligen sin, gjelder det under 20 prosent av personer med utviklingshemming. De som leier av kommunen, har liten innflytelse over hvor de bor.
I Stavanger sto 90 personer med utviklingshemming i boligkø da kommunen skulle fordele seks nye leiligheter med bemanning på Våland. 34 kvalifiserte. Kommunen trakk lodd.
William Høibo (28) hadde stått sju år i kø. Han trakk ikke vinnerloddet.
– Når boligtilbudet for mennesker med funksjonsnedsettelse er så dårlig, at tilfeldigheter må avgjøre hvor et menneske skal bo, så er det uverdig og et svik fra samfunnets side, sa NFU-leder Tom Tvedt.
Professor emeritus Aslak Syse satte fingeren på det egentlige problemet:
– Det kommunen oppnår ved å foreslå en kontroversiell tildelingspraksis, er at diskusjonen gjelder dette valget, og ikke at kommunen har tilrettelagt altfor få boliger.
Det går an å velge annerledes. Bergen lanserte i 2018 et boligløft med 130 nye boliger og fjerne en kø bystyret hadde lovet å fjerne siden 1995. På tre år ble det bygd over 70.
I Aust-Torpa i Nordre Land bor Egil André Finstuen og Bente Brenden i hver sin leilighet i Furuholtet bofellesskap, sammen med en tredje beboer på 73 år. Utenfor står huska som Egil André og faren bruker nesten hver dag.
I februar 2025 kom brevet: Furuholtet skulle legges ned, leieavtalene var sagt opp, og de tre skulle flytte til Landmo omsorgssenter på Dokka, to mil unna. For å spare penger.
– Dei har det så godt her, at dei kan ikkje få det noko betre, sa faren Ole Edvard Finstuen til NRK. – Dei er jo torpingar alle saman, så dei vil jo vere i Torpa.
Da beboerne nektet, gjorde kommunen noe ingen hadde sett før: Den saksøkte dem.
– Vi er i ein pressa situasjon, og må kutte relativt mykje kvart år, sa ordfører Ola Tore Dokken til NRK.
I vår ga tingretten kommunen medhold. Kommunens behov for styring måtte «vege tyngre enn ynskja til dei saksøkte om å bli buande». Beboerne har anket.
– Vi er på veg tilbake til før omsorgsreforma på 1990-talet, og rett tilbake til institusjonstankegangen der økonomi og effektivisering trumfar alle individuelle behov, sa Anna Ekrem, leder i NFU Nordre Land.
Fra 1. januar 2026 er CRPD en del av menneskerettsloven. Artikkel 19 gir rett til å velge hvor og med hvem man vil bo. I Stange vant Trond Posaasen fram mot kommunen som ville flytte ham etter 35 år i samme bofellesskap. I Nordre Land tapte beboerne. Begge sakene skal opp i lagmannsretten i år.
Samtidig foreslår regjeringen i kommuneproposisjonen for 2027 å «avvikle krav i tilskuddsordningen som ikke følger av annet regelverk» i investeringstilskuddet. NFU frykter at kravene mot store bofellesskap ryker først.
– Resultatet kjenner vi: institusjonslignende boforhold for voksne som har rett til et eget hjem. Dit vil vi ikke tilbake», sier Tvedt.
Hamar-historien krever verken nye lover eller nye penger. Investeringstilskuddet dekker i 2026 inntil 45 prosent av kostnadene for en omsorgsbolig, opp mot 1,9 millioner kroner per bolig. Husbanken mener selv at virkemidlene legger godt til rette for at flere kan eie, og at potensialet ligger i borettslagsmodellen.
SINTEF-forskerne bak rapporten «Likestilt, normalisert og inkludert?» fant at private utbyggere gjennomgående var «velvillige og imøtekommende». Flaskehalsen var kommuner som ikke ville ta ansvar for prosessen.
Så handler det kanskje verken om Husbanken eller utbyggerne. Det handler om hva kommunene velger. I Hamar valgte de å bygge et nabolag. I Nordre Land valgte de å gå til retten.
Tom Tvedt mener Hamar viser at det ikke er verktøyene det står på.
– Husbanken har ordningene, utbyggerne vil bygge, og i Hamar har åtte unge voksne fått kjøpe sitt eget hjem. Så kan man spørre hvorfor tre torpinger i Nordre Land må møte sin egen kommune i retten for å beholde sitt. Forskjellen er ikke penger. Forskjellen er om kommunen ser på et bofellesskap som noen sitt hjem, eller som en post i budsjettet, sier han.
– Selvbestemmelse for kommunen kan ikke gå på bekostning av selvbestemmelse for innbyggeren.
Neste år flytter Haakon, Fieke, Balder, Marianne, Miriam, Karoline, Ida Katrine og Emil inn i Kornhaven. Samme år kan tre torpinger bli tvunget ut av Furuholtet. Det er de to versjonene av Norge som finnes i dag.
Skrevet av
Niclas Tokerud
