Illustrasjonsfoto

Seier med bismak

Sør-Østerdal tingrett opphevet besøksforbudet overfor NFUs fylkesleder i Hedmark og hennes ektefelle. Domsslutningen var gledelig, men rettens vurdering er som et gufs fra fortiden.

Domsslutningen sier at retten ikke tar påtalemyndighetenes begjæring om fortsatt besøksforbud til følge.

Fylkesleder Torill Vagstad og hennes ektefelle, Olav Brunstad, ble av politiet ilagt besøksforbud overfor en kvinne med lett utviklingshemning. De bragte besøksforbudet inn for retten og krevde forbudet opphevet. Begrunnelsen for slutningen er i korthet at det ikke lenger er behov for besøksforbudet fordi dette erstattes av et vedtak om tvang og makt.

Les dommen fra Sør-Østerdal tingrett

Med bakgrunn i sakkyndiguttalelser tar dommerens vurdering for gitt at den unge kvinnen med en lettere utviklingshemning, ikke har samtykkekompetanse i det å vurdere hvor hun vil bo. Vi snakker om en kvinne som er strafferettslig ansvarlig, med full rettslig handleevne og som er flink til å uttrykke seg både skriftlig og muntlig. Kvinnen hadde vedtak om 11 timer bistand per uke, først og fremst veiledning i daglige gjøremål. Hvis denne kvinnen ikke har samtykkekompetanse, så er det vanskelig å se at det kan være så mange personer med utviklingshemning som kan ha adekvate preferanser om hvor og med hvem de vil bo.

I juridisk sammenheng er samtykkekompetanse ingen entydig egenskap. I ett og samme valg, kan f.eks. samtykkekompetansen variere over valgalternativene, situasjonen personen er i når den uttrykker seg, hvem personen uttrykker seg til osv. Slike vurderinger finnes ikke i dommen.

I begrunnelsen for dommen nevnes heller ikke det menneskesynet som Norge har forpliktet seg til å følge etter FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, nemlig at

"... mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til overalt å anerkjennes som en person i rettslig henseende. (se artikkel 12, pkt. 1)

og at

"... mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder." (se artikkel 12, pkt. 2)

Kvinnens eget syn verken fremkommer eller vektlegges i dommens grunnlag. Når dommen opphever besøksforbudet, er det som følge av at det er fattet et omfattende tvangsvedtak etter helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9. Tvangsvedtaket vil i praksis sikre de samme forholdene som besøksforbudet. Dessverre drøfter dommen ikke rimeligheten av å benytte omsorgstjenestene til frihetsberøvelse. Selv folk uten dommerkompetanse, vil trolig se urimeligheten av strenge restriksjoner overfor en kvinne som ikke har forbrutt seg mot noe som helst.

Det er vanskelig å se at dommen bygger på noe annet enn et antikvarisk menneskesyn som er i strid med anerkjente menneskerettigheter. Det er et paradoks at dommen kommer dagen etter at Likestillings- og diskrimineringsombudet la frem rapporten om Norges etterlevelse av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dommens sentrale vurderinger er konkrete eksempler på Likestillings- og diskrimineringsombudets generelle beskrivelser av dagens diskriminerende praksis.

Kritikken av dommen og dommens premisser, kan utvides. Slik kritikk vil komme etter hvert. For NFU, blir det viktigste nå å finne ut hvordan en kan forfølge saken og forhindre lignende rettslige overgrep i fremtiden.


Relevante omtaler angående saken:


Jens Petter Gitlesen

21 oktober 2015

Tips noen om siden