Alle skal kunne ta del i dagliglivet gjøremål
I utgangspunktet er lovverket omkring omsorgstjenestene bra. Formålet med lovverket er at også mennesker med bistandsbehov skal kunne ha et aktivt og meningsfylt liv sammen med andre. Dette gjelder alle dagliglivets gjøremål. Begrepet dagliglivets gjøremål gjelder mer enn rene omsorgsoppgaver. Dette gjelder også muligheten til i så stor grad som mulig å ta del i hverdagslivets opplevelser og aktiviteter, opprettholde kontakt med familie og sosialt nettverk, være i fysisk aktivitet, holde seg orientert og være aktiv med utgangspunkt i egne engasjement og interesser.
Formålet med omsorgstjenestene er felles for praktisk bistand, avlastning, støttekontakt og brukerstyrt personlig assistanse.
Alle skal kunne bevege seg over kommunegrensene
I forslaget til sosialtjenesteloven ble ansvaret for tjenestene drøftet. En innførte prinsippet om at oppholdskommunen har ansvar for å utøve påkrevde tjenester. Prinsippet ble innført for å forhindre at tjenestemottaker skulle bli en kasteball mellom kommunene og ikke få sine rettmessige tjenester. Prinsippet ble ikke innført for at bostedskommunen skulle kunne skjule seg bak oppholdskommunen. I dagliglivets gjøremål, ligger også det at en kan dra til nabokommuner.
Brukerstyrt personlig assistanse
Brukerstyrt personlig assistanse er først og fremst definert gjennom Rundskriv I-20/2000. Ved rundskriv I-15/2005 blir det presisert at ordningen også skal gjelde personer som ikke kan styre ordningen selv, f.eks. barn og personer med kognitive funksjonsnedsettelser. Men høyst ulik praktisering av ordningen viser at det er behov for en klarere definisjon av hva BPA er. Her kan en ta utgangspunkt i avtalen som er foreslått av Norsk Standard.
Omsorgstjenestenes formål og praksis
Svært ofte oppfyller tjenestetilbudet i kommunene ikke lovens formål. Det er ikke uvanlig at mennesker med bistandsbehov må tilpasse sine aktiviteter til de ansattes skiftordning. Deltakelse på fritidsaktiviteter på kveldstid er umulig for mange da aktiviteten kolliderer med vaktskifte. Mange personer med utviklingshemning og store bistandsbehov kan oppleve å ha både 30, 40 og 80 ulike tjenesteytere å forholde seg til iløpet av et år. I bofellesskapene er det vanlig at tjenester gis kollektivt, slik at kommunen kan spare lønnskostnader. Mange flere ulovlig og uverdige forhold kan nevnes. Forholdene er blitt verre med tiden.
I stortingsmelding 47 (1989-90) – Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning, ble det blant annet hevdet at:
- «Tjenestene skal knyttes til den enkelte person og yrkesutøverne skal ansettes i kommunen, ikke boligen» (se side 26)
- «Tjenestene skal organiseres slik at det er fast og stabilt personale som yter ulike former for hjelp med utgangspunkt i den enkeltes behov» (se side 26)
- «Det skal ikke opprettes særorgan til å gi hjelp til en spesiell gruppe» (se side 4)
Dessverre er det få kommuner som har brydd seg nevneverdig verken om lovverket eller de statlige føringene for kommunale tjenester. Særomsorgen er etablert i så godt som alle landets kommuner. Kommunale institusjoner har vokst opp og blitt både vanligere og større siden reformperioden ble avsluttet i 1995. Tjenestene er knyttet til bofellesskapet og ikke til den enkelte tjenestemottaker. Kommunale politikere synes ofte ikke å bry seg og statlige myndigheter har ikke gitt forholdene prioritet.
Høringssvarene om rettighetsfesting fra en del kommuner, viser til fulle hvordan statlige føringer og lovverkets intensjon er brutt i landets kommuner:
- Fra høringsuttalelsen til Haugesund kommune, kan en lese: «Et annet moment er personer som bor i bofellesskap/boliger med bemanning. Som følge av sin funksjonsnedsettelse og påfølgende hjelpebehov, er disse gitt et botilbud med et tilrettelagt, og i mange tilfeller omfattende tjenestetilbud. Ofte er dette også personer med krav til medisinskfaglig og/eller miljøterapeutisk kompetanse i tillegg til praktisk bistand i hverdagen. De fleste bofellesskap er i dag organisert slik at det gir mulighet for sambruk av ressurser og en effektiv drift. Velger personer som bor i bofellesskap BPA-ordning fremfor dagens ordning, må kommunen legge om driften til en BPA-basert modell med en-til-en bemanning i aller fleste situasjoner. Dette vil svekke fleksibiliteten.»
- Fra høringsuttalelsen til Kristiansand kommune, kan en lese: «Dersom de som i dag bor i bofellesskap og mottar praktisk bistand og opplæring i tråd med innslagspunktet for rettighetsfesting, nå skal få rett til å motta bistand organisert som BPA, vil dette kunne medføre betydelige økonomiske, administrative og faglige utfordringer. Dette da praktisk bistand her utføres som en del av en felles turnus for det enkelte bofellesskap. Sett i lys av dette kan ikke ordningen vurderes å være kostnadsnøytral.»
- Fra høringsuttalelsen til Lier kommune, kan en lese: «Mange brukere som i dag har over 32 timer per uke bor i tilrettelagte botilbud der fleksibel bruk av personalressurser i døgnkontinuerlig er en av forutsetningene for dagens økonomiske driftsramme. Dersom disse brukerne får tjenestetilbudet organisert som BPA, vil dette medføre økte driftskostnader fordi kommunen mister muligheten til fleksibel bruk av personellressursene».
- Sandnes kommune har åpenbart ikke fått med seg at institusjonene er nedlagt som permanente boformen. Fra kommunens høringsuttalelse kan en lese: «I mange tilfeller vil slike døgnkontinuerlige tjenester være mer kostnadskrevende enn heldøgnsomsorg i institusjon.»
Bare høringsuttalelsene fra kommunene, burde være mer enn nok til å utløse statlige tilsyn, men beklageligvis foretrekker nasjonale myndigheter å overse problemstillingen.
I den nylige stortingsmeldingen om livsforholdene til mennesker med utviklingshemning er manglende kommunal lovlydighet i omsorgstjenestene ikke en gang nevnt som et problem.
Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er for mange den eneste måten å sikre seg helse- og omsorgslovens målsetning om et aktivt og meningsfylt liv. Dessverre har BPA ikke vært en individuell rettighet til nå.
Regjeringens forslag til rettighetsfesting
Regjeringen kom på forsommeren med et forslag om å rettighetsfeste BPA i en ny paragraf 2-1d i pasient- og brukerrettighetsloven. Kommunens plikt til å ha en BPA-ordning er fra før hjemlet i helse- og omsorgstjenestelovens § 3-8.
Forholdet mellom pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven, er organisert slik at kommunens plikter omtales i helse- og omsorgstjenesteloven, mens tjenestemottakers rettigheter omtales i pasient- og brukerrettighetsloven. Regjeringens forslag følger denne strukturen.
Rettighetsfestingsprinsippet kan omgås ved kommunenes definisjon av tjenestene
BPA er en rettighet som er foreslått å være et alternativ til omsorgstjenesten praktisk bistand. Men gråsonen mellom helsetjenester og omsorgstjenester er stor. NFU har kontaktet helsemyndighetene og heller ikke fått gode presiseringer om skillet mellom helse- og omsorgstjenester. Problemene med å skille disse to tjenestetypene er blitt forsterket etter at vi fikk en felles lov for kommunale helse- og omsorgstjenester. Med den foreslåtte lovteksten kan kommunen sørge for at færre får over 25 timer med omsorgstjenester kort og godt ved å definere tjenestene som helsetjenester.
BPA er en billig løsning
Til grunn for regjeringens forslag om rettighetsfesting av BPA, ligger et anmodningsvedtak fra Stortinget. Anmodningsvedtaket presiserer at rettigheten skal gjelde personer med et stort behov og at rettighetsfestingen skal være innenfor dagens kostnadsrammer.
Timeprisen for en BPA-ordning er lavere enn noen kommuner makter å tilby kommunale tjenester. Rett nok har det fremkommet tall som viser at personer som har fått vedtak om BPA, i gjennomsnitt har en tendens til å få litt flere timer etterhvert. Dette gjelder også kommunale tjenester og årsaken er at omfanget av tjenester øker fra spedbarnsstadiet til voksenlivet. Spesielt øker omfanget når en flytter ut fra barndomshjemmet.
Krav om minste oppmøtetid, kan være en kostnadskrevende komponent i en BPA-ordning for dem som kun har behov for bistand i korte tidspunkt.
Ut i fra kommunenes høringsuttalelser, ser en at den vesentlige påtalte kostnadskomponenten er det at kommunene ikke gir individuell bistand, de gir kollektive tjenester i institusjonslignende komplekser som kalles bofellesskap, omsorgssenter eller noe lignende. Kostnader med å følge eksisterende lovverk, bør ikke regnes som kostnader med BPA.
Regjeringens forslag er uklart eller selvmotsigende
I regjeringens lovforslag heter det i 2. ledd: «Retten gjelder personer under 67 år. Den omfatter ikke tjenester som krever mer enn én tjenesteyter til stede eller nattjenester.»
I forslaget 4. ledd, heter det: «Brukere med kontinuerlig behov for nattjenester eller flere tjenesteytere har rett til å få dette organisert som BPA.»
Språket bør klargjøres og omtalen av nattjenester bør samles i ett ledd.
En kostnadsnøytral rettighetsfesting av BPA
Regjeringens forslag til rettighetsfesting inneholder en rekke vilkår for å få retten. Dersom en valgte en langt enklere lovstruktur, ville en stort sett sluppet avgrensninger, samtidig med at en sikret kostnadsnøytralitet:
- Kommunen fatter enkeltvedtak om praktisk bistand og opplæring i timer
- Tjenestemottaker kan selv avgjøre om bistanden skal være i form av kommunale tjenester eller om vedkommende vil administrere tjenestene i form av BPA
Med en slik struktur, vil det være en viss implisitt avgrensning av ordningen: De som har såpass lite behov for bistand at bistanden ikke kan gis i form av BPA innen gjeldende avtaler om minste oppmøtetid, vil ikke kunne få BPA. Dette er trolig en svært liten gruppe.
Jens Petter Gitlesen